Funksjonell realisme, funksjonelle typer og kritisk realisme i et økofilosofisk perspektiv

Funksjonell realisme og funksjonelle typer (slag) i biologien

Først vil jeg definere min bruk av begrepet «funksjonelle typer» (ofte kalt functional kinds eller funksjonelle slag) innenfor min funksjonelle kritiske realisme?

I min doktoravhandling, Functional Realism: The Interpretation of Biological Kinds as Functional Kinds (1998), argumenterer jeg for at biologiske arter og kategorier må forstås som funksjonelle slag. Det jeg mener med det er at det som definerer en biologisk kategori (som et gen, celle, organisme eller en art), ikke bare er dens fysiske eller kjemiske oppbygning (reduksjonisme), men den kausale rollen eller funksjonen den fyller i et større system eller i en større helhet. Med dette mener jeg at det lar oss anerkjenne biologiske entiteter som «virkelige» (realisme) uten at vi trenger å ty til fysisk oppbygging og struktur. Dette vil bygge bro mellom naturvitenskap og filosofi slik jeg ser det, nettopp ved det å forstå funksjon som en objektiv egenskap ved naturen.

Kritisk realisme og motstand mot reduksjonisme

I senere år har jeg jobbet mye med kritisk realisme og jeg bruker denne filosofien slik at jeg kan styrke mine argumenter om at funksjonelle slag utfordrer en rent mekanistisk forståelse av verden. Jeg mener at dette er helt avgjørende som et grunnlag for en økofilosofi. I tråd med dette argumenterer jeg for et ikke-antroposentrisk alternativt vitenskapssyn (se Vitenskapsteori og kritisk realisme, et ikke-antroposentrisk alternativ (2021). Jeg mener at jeg med dette kan gi naturen en indre logikk og egenverdi som ikke bare er definert av menneskers behov, men av de objektive funksjonelle sammenhengene som finnes i naturen. I boken Økofilosofi- økologi, evolusjonsteori og transformativ læring (2005) bruker jeg disse tankene til å forklare samspillet i naturen (økosystemer) gjennom evolusjonsteoretiske modeller. Dette arbeidet bygger i hovedsak på disse referansene.

Det jeg innledningsvis vil understreke er at jeg har brukt og bruker funksjonelle slag som en slags nøkkel til å forstå biologisk mangfold og økologiske systemer som objektive realiteter selv om de ikke kan reduseres til bare kjemi eller atomer, altså til naturlige slag. Naturlige slag er det som oppfattes som betingelse og forutsetning for at noe skal kunne karakteriseres som en naturlig kategori i tradisjonell filosofi. Mine argumenter vil altså gå i rette med en slik oppfatning. Her vil jeg ved hjelp av kritisk realistisk filosofi vise at dersom mine funksjonelle slag blir plassert innenfor den rette filosofiske rammen så kan vi hevde at de er like objektive og virkelige som naturlige slag kategorier.

I min generelle vitenskapsfilosofiske sammenheng bruker jeg altså funksjonelle slag for å løse et klassisk metafysisk problem, nemlig hvordan vi kan si at noe er «sant» eller «virkelig» selv om det ikke består av én bestemt fysisk ting?

Jeg vil altså legge vekt på at et funksjonelt slag kan være laget av mange forskjellige materialer, så lenge det gjør jobben sin. En «pumpe» er et funksjonelt slag. Det spiller ingen rolle om den er laget av plast (kunstig hjerte) eller om det er et menneskehjerte, så lenge det flytter væske. (Jakobsen1998, 2003). Det betyr at funksjonelle slag er multiple realiserbare det vil si at ulike fysiske ting kan ha den samme funksjon (Jakobsen 2014).

På grunnlag av begrepet om funksjon argumenterer jeg mot den ideen at alt i verden kan forklares fullt ut ved å se på atomer eller molekyler. Hvis du bare ser på kjemien i en celle, går du glipp av funksjonen cellen har i kroppen. For meg er funksjonen dermed like virkelig som materien. Det betyr at jeg her forfekter en anti-reduksjonisme. Et viktig poeng som må understrekes i denne sammenhengen er at funksjonelle slag har «kausal kraft» (causal powers) (Jakobsen 2021). Det betyr at den rollen en ting spiller, faktisk har virkninger i verden. At noe fungerer som et «hjerte», har en reell fysisk effekt som ikke kan forklares bare ved å beskrive hjertets fysikk isolert sett, nemlig at det har evnen til å pumpe blod ut i kroppen.

Med dette stadfester jeg også et hierarkisk verdensbilde. Det betyr at ut fra min oppfatning ser vi på verden som lagdelt eller nivådelt. Nederst har vi fysikk og kjemi, deretter biologi, så psykologi og øverst samfunn. Det som understrekes er at det oppstår, på hvert nytt nivå, nye emergente egenskaper og lovmessigheter – altså funksjonelle slag – som krever sine egne forklaringer sui generis. Det betyr at man ikke kan redusere det overliggende nivået til kun å bestå av delene i det underliggende nivået. Dette gjør det mulig for meg å forsvare en moderat (fallibel) realisme for funksjonelle slag. Jeg mener at vitenskapelige begreper ikke bare er nyttige verktøy vi har funnet på slik nominalistene eller ulike postmodernister hevder (Latour 1990, Sagoff 1997), men at de beskriver faktiske, funksjonelle strukturer som finnes der ute i naturen selv (Jakobsen 2021).

Hvordan skiller jeg da mellom det som kalles naturlige slag (natural kinds) og mitt begrep om funksjonelle slag (functional kinds)?

Naturlige slag (Natural Kinds)

Dette er de tradisjonelle kategorien i vitenskapen, ofte knyttet til fysikk og kjemi. Naturlige slag defineres kort av sin indre fysiske struktur eller essens (hva de er). Eksempler er gull, vann og smaragder. For at noe skal være vann, må det bestå av bestemte molekyler. Den fysiske oppbygningen er det som avgjør hva det er. (Ellis 2002, Mumford 2005). Det som kjennetegner naturlige slag er at de er universelle og endrer seg ikke ut fra tid eller kontekst. Gull er gull enten det er i et smykke eller i en datamaskin. Smaragder er smaragder fordi de har en bestemt fysisk oppbygging og struktur. (Jakobsen 1998, 2021)

Funksjonelle slag (Functional Kinds)

Dette er den kategoriene jeg er mest opptatt av, spesielt innen min biofilosofi. Funksjonelle slag defineres av sin kausale rolle eller oppgave i et system (hva de gjør). Et «hjerte» eller et «gen» er funksjonelle slag. Et hjerte defineres ikke av om det er laget av muskelvev eller plast (kunstig hjerte), men av funksjonen (kausal rolle), å pumpe blod. Et gen er et funksjonelt slag definert ved sin unike kausale rolle (eller funksjon) i å lagre, overføre og uttrykke biologisk informasjon i en organisme, uavhengig av hvilken spesifikk fysisk eller kjemisk struktur (sekvens av DNA, RNA eller andre molekyler) som utfører denne oppgaven. Det som kjennetegner slike slag, er at de er kontekstavhengige. En gjenstand er bare en «nøkkel» så lenge det finnes en lås den kan åpne. Et hjerte er bare et hjerte når det pumper blod ut i kroppen. Et gen er bare et gen så lenge det gjør jobben sin i organismen. (Jakobsen 1998, 2003c).

Hva gjør innføringen av funksjonelle slag i biologien viktig?

Jeg kan nå bruke skillet mellom naturlige slag og funksjonelle slag til å kritisere vitenskapelig reduksjonisme, altså tanken om at alt kan forklares med fysikk (Wilson 1998 mfl). Ut fra min lagdeling som jeg nevnte innledningsvis kan vi nå ha realisme på forskjellige nivåer i naturen. Vi kan argumentere for at selv om et funksjonelt slag, som et gen, en organisme eller en art, ikke har én felles fysisk essens på samme måte som et grunnstoff, så er det likevel et objektivt faktum at disse funksjonelle slagene finnes i naturen. Det jeg tørr påstå er at det er en slags evolusjonens logikk i dette. I biologien er det ofte viktigere å vite hva en celle eller et organ gjør for organismens overlevelse det vil si hva slags kausal rolle den spilller, enn nøyaktig å vite hvilke molekyler den består av. Det jeg har hevdet tidligere er da at evolusjonen velger funksjoner, ikke byggeklosser eller molekyler ((Jakobsen 1998, 2003c, 2005). Ved å anerkjenne funksjonelle slag som «virkelige», gir vi biologien en form for selvstendighet(autonomi) fra fysikken. Man kan ikke forklare hvordan et økosystem fungerer bare ved å se på atomene eller hvordan materien er strukturert i det. Det som jeg mene her er at verden består av begge deler, men at vi begår en feil hvis vi prøver å tvinge biologiske fenomener inn i malen for «naturlige slag». (Jakobsen 1999, 2003c) Vi kan illustrere hva som kan være slike funksjonelle slag med noen eksempler:

Biologiske Funksjonelle slag

I biosfæren er det funksjonelle slag over det hele. Dersom vi tar en så viktig kategori i biologien som pollinering så kaller jeg det for det funksjonelle slaget befruktere. Dette slaget har et mangfold av arter som kan utføre det. Det består av alt fra bier og humler til sommerfugler, flaggermus, blomsterfluer og fugler. Uten dette funksjonelle slaget ville reproduksjonen av de fleste planter stoppe opp. Det vi altså understreker med dette er at funksjonelle slag har multiple realiseringer noe som gjør at dersom en bie-art dør ut, kan en annen kanskje ta over jobben (redundans). Men hvis det funksjonelle slaget svekkes generelt eller forsvinner fra systemet, bryter matkjeden sammen. Ved siden av pollinering som en viktig biologisk kategori har vi nedbryting i naturen. Nedbrytning kan også kalles et funksjonelt slag. Det er det funksjonelle slaget renovatører. Dette inkluderer sopp, bakterier, mark og insekter som bryter ned dødt organisk materiale. Uten dette slaget ville næringsstoffer blitt låst fast i døde organismer. Jorda ville blitt ufruktbar, og biosfæren ville overfylles av søppel. Poenget er at man må ikke bare verne én sjelden soppart, men sikre at funksjonen nedbryting opprettholdes i økosystemet som er livsviktig for resirkulasjon av alle næringsstoffer til planter og dyr. Fotosyntesen kan likeledes og i henhold til min definisjon forstås som det funksjonelle slaget primærprodusent. Dette kritiske slaget utføres av alt fra enorme regnskoger til mikroskopiske alger i havet. Dette slaget omdanner solenergi til kjemisk energi (næring) og produserer oksygen. Her kan vi argumentere for at det opprettholder global stabilitet. Det å bevare havalger er like kritiske viktig som å bevare skog, fordi de fyller den samme objektive funksjonen i det globale systemet. Et ytterligere eksempel er topp – predasjon. Det er det funksjonelle slaget regulator. I økosystemene er det ulver, bjørner, haier og store rovfugler som forårsaker funksjonen å regulere bestander av planteetere på et balansert nivå. Uten dette slaget kan vi fort få det som kalles "trofisk katastrofer", det vil si at for mange planteetere spiser opp vegetasjonen, som igjen fører til jorderosjon og tap av andre arter. Dette slaget har dermed systemisk verd. Funksjonen "kontroll" er nødvendig for at økosystemet skal være i motstandsdyktig (resilient).

Alle disse slagene fyller altså spesifikke og målbare roller i naturen. Uten disse funksjonene ville de økologiske systemene kollapse. De har oppgaver å fylle i naturens intrikate nettverk og er derfor uunnværlige i opprettholdelsen av liv. At disse funksjonelle slagene representerer objektive, økologiske realiteter og ikke bare teoretiske konstruksjoner, underbygges også av moderne anvendt økologi og naturforvaltning, som for eksempel gjennom kartleggingen av funksjonelle økosystemtjenester utført av Norsk institutt for naturforvaltning (se f.eks. NINA.no).

Naturen klarer å skape ekstrem kompleksitet helt "på egen hånd", bare ved å følge sin egen innebygde funksjonelle rasjonalitet.

Biologiske arter er eksempler på hvorfor vi trenger funksjonelle slag. Tradisjonelt tenkte man på arter som naturlige slag (som gull), der alle individer måtte dele en felles genetisk «essens». Det vi mener her er at dette er feil, og bruker funksjonelle slag for å forklare hvorfor (Jakobsen 1998, 2005).

En art defineres ikke av at alle dyrene er identiske, men av den rollen de spiller i det evolusjonære og økologiske systemet. En «ulv» kan defineres funksjonelt gjennom sin plass i næringskjeden, sin evne til å forplante seg med andre ulver, hvordan den tar vare på ungene sine og hvordan den reagerer på miljøet sitt. Selv om to ulver har små genetiske forskjeller, tilhører de samme «slag» fordi de utfører den samme funksjonen i naturlige systemer. De har en kausal rolle å spille i systemet. Dersom en art var et naturlig slag (som vann), ville en liten endring i DNA-et teknisk sett gjort dyret til noe helt annet. Men i biologien er variasjon normalen. Arter kan altså ikke defineres som naturlige slag fordi de varierer fysisk og genetisk. Jeg argumenterer for at så lenge de ulike fysiske variantene (individene) fyller den samme kausale rollen i sitt naturlige miljø, sin nisje, forblir de medlemmer av det samme funksjonelle slaget. Dette har jeg kalt multippel realiserbarhet (Jakobsen 2014). Arten «hund» kan realiseres fysisk som alt fra en Chihuahua til en Grand Danois, fordi den funksjonelle rollen i forhold til mennesket og arten ellers er den samme. Et hjerte kan fylle funksjonen å pumpe blod ut i kroppen selv om det forårsakes i en fisk, i amfibier, en fugl eller et menneske. Et øye fungerer på noenlunde samme vis hos en blekksprut, en hai, en elefant eller hos et menneske. Det er funksjonen som teller ikke fysisk oppbygging eller struktur. Dette er løsningen på mangfold og fysisk variasjon i naturen.

Et viktig poeng i denne argumentasjonen er at funksjonelle slag i biologien er historiske. En art eller en organisme er ikke bare en «ting», men en prosess. For at noe skal være et hjerte (funksjonelt slag), må det ha en historie der det er selektert for å pumpe blod. For at en vinge skal være et funksjonelt slag må det ha en historie med bakgrunn seleksjon av evnen til å løfte. For at et individ skal tilhøre en art, må det inngå i den historiske funksjonen som arten har opprettholdt over tid gjennom seleksjon og evolusjon. Ved å se på arter som selekterte funksjonelle slag, forklarer vi hvordan biologi kan være en presis vitenskap selv om objektene den studerer slik som dyr, planter, celler organismer eller økosystemer hele tiden endrer seg fysisk (Jakobsen 1998, 2005). Naturen selekterer på alle nivå i åpne systemer i kompleks forandring.

Slik forstått utvikler evolusjon funksjonelle slag gjennom en prosess der naturen «oppdager» objektive kausale roller. Dette gjør det mulig å skille seg fra en ren tilfeldighetsteori ved å hevde at det finnes dype strukturer i virkeligheten som styrer utviklingen.

Her snakker vi om seleksjon på funksjon (funksjonsseleksjonstesen) ikke bare fysisk form. Det som menes er at det naturlige utvalget ikke primært ser på den fysiske detaljen, det at en vinge har blå eller grå fjær, men på om systemet løser en funksjonell oppgave, det vil si om vingen frembringer løft. Evolusjonen fungerer som en prosess som «siler» fysiske varianter helt til den finner en stabil løsning som fyller en nødvendig rolle i miljøet. Når denne rollen er etablert og stabil over tid, har et funksjonelt slag oppstått. (Jakobsen 1998, 2003c, 2014)

På dette grunnlaget kan vi peke på at vidt forskjellige arter ender opp med like løsninger, som til dels at både blekkspruter og pattedyr har utviklet komplekse øyne eller at en delfin og en fisk har samme kroppsform. Dette er beviset på at for eksempel «øyet» eksisterer som en objektiv mulighet i naturens strukturer før det i det hele tatt er ferdigutviklet. Det ligger der som en mulighet eller disposisjon (se senere) i materien. Evolusjonen utvikler funksjonelle slag ved å «treffe» disse objektive mulighetene. Det er ikke bare tilfeldig mutasjoner som er aktive her, men en bevegelse mot en funksjonell logikk. Det i kaller Konvergent evolusjon, det at flere arter kan ha samme funksjon, for eksempel pollinering som utføres av forskjellige slag; bier, sommerfugler og fugler, er bevis på at funksjonelle slag eksisterer og er like virkelige som naturlige slag.

Dessuten kan vi hevde at evolusjon blir er en lagdelt prosess (stratifisering). Først har man fysiske og kjemiske mekanismer. Når disse organiseres på en bestemt måte, «emergerer», oppstår et nytt nivå, det biologiske. Evolusjonen utvikler funksjonelle slag ved at komplekse systemer begynner å utøve nye kausale roller som ikke fantes på det lavere nivået. Et hjerte begynner å «pumpe» blod ut i kroppen, en egenskap molekylene hver for seg ikke har. Et øye registerer ser bevegelse i omgivelsene noe øyecellene hver for seg ikke kan. Denne emergensen av nye egenskaper på ulike nivå gjør funksjonelle slag til unike slag i forhold til den rene materien (Jakobsen 2021). Men et funksjonelt slag blir ikke til i et vakuum. Her snakker vi om historisk kontekst. Det funksjonelle slaget utvikles i et samspill med andre slag. Et rovdyr utvikles som et funksjonelt slag bare fordi det finnes et byttedyr. Her tenkes det at evolusjonen utvikler en vev eller nettverk av gjensidige funksjoner. Arters utvikling er derfor ikke en individuell kamp, men en felles utvikling av et integrert, funksjonelt system. Vi oppfatter det slik at evolusjon er som en prosess der materien organiserer seg i stadig mer komplekse former og hierarkier for å realisere objektive funksjoner med kausale roller å fylle som sikrer overlevelse og stabilitet i naturen (Jakobsen 1998, 2005, 2021, 2026).

Vi kan illustrere dette med overgangen fra det ikke-levende til det levende natur som selve kroneksempelet på emergens – at noe fundamentalt nytt oppstår når materie organiseres på en bestemt måte.

La oss se nærmere på dette. Før livet oppstod, fantes det bare kjemiske prosesser (naturlige slag). Disse styres av årsak og virkningslover. Livets opprinnelse må ha skjedd når molekyler organiserer seg slik at de begynner å utføre en kausal rolle for systemets helhet. Når et molekyl ikke bare «reagerer», men begynner å reparere en cellevegg eller kopiere informasjon for at systemet skal overleve, har vi gått fra fysikk og kjemi til et funksjonelt slag. Funksjonelle slag i biologien er definert på en slik måte at de bidrar til å opprettholde seg selv. I en meteoritt for eksempel skjer det prosesser, men prosessene bryr seg ikke om meteoritten består eller går i oppløsning som sådan. Derimot, i den første urcellen må det ha oppstått mekanismer som hadde som «funksjon» å holde cellen i live. Dette skiftet, fra rene årsaks- virkningslover til målrettet rolle i et system, er det vi her oppfatter som definisjonen på liv. Ved å bruke Bhaskars modell (Jakobsen 2021), kan vi forklare at livets opprinnelse er i det øyeblikket hvor et nytt ontologisk lag (det biologiske nivået) oppstår over det kjemiske. Bhaskar kaller det reelle lagets fødsel for en stratifisering eller lagdeling av virkeligheten der nye emergente egenskaper oppstår, det vil si nye kausale mekanismer. De fysiske lovene gjelder selvfølgelig fortsatt, men de er ikke lenger tilstrekkelige for å forklare hva som egentlig skjer. Man trenger nå begreper som «funksjon», «nytte» og «behov» for å beskrive de nye kausale mekanismene som oppstår for å forstå virkeligheten. Det vi kan understreke med her er at de første selvreplikerende molekylene (som RNA/DNA) ikke bare er kjemikalier, men at de fungerer som informasjonsbærere. Informasjon er et funksjonelt slag fordi dens verdi ligger i hva den gjør, det vil si at den gir en eller annen form for instruksjon til systemet. Det er derfor ikke snakk om hva den er laget av fysisk eller kjemisk. Livets opprinnelse et altså ikke et mirakel (Putnam 2003), men et resultat av at materie organiseres slik at komplekse funksjonelle årsaksmekanismer «åpnes opp». Dette gjør liv til en objektiv og unik del av virkeligheten som krever sin egen filosofi (Jakobsen 2026).

Dersom vi viderefører disse refleksjonene nå over på økosystemer, så kan vi si at opphavet til økosystemer ikke bare en tilfeldig opphopning av arter på samme sted, men en prosess som kan forstås som funksjonell integrasjon. Økosystemenes opprinnelse kan da forklares ved noen hovedprinsipper forankret i kritiske realisme.

Vi vil argumentere for at funksjonelle slag ikke oppstår som noe isolert. Et rovdyr kan ikke utvikles som et funksjonelt slag uten at det finnes et byttedyr, og en pollinerer (som en bie) kan ikke oppstå uten en blomst. Forklaringen ligger i at økosystemer utvikler seg når ulike arter begynner å fylle gjensidige kausale roller. Evolusjonen «vever» disse artene sammen slik at funksjonen til den ene arten blir livsbetingelsen for den andre. Dette er en type ko-evolusjon av funksjonelle roller. Dette fører over fra en form for aggregering til systemisk emergens. I starten kan en gruppe organismer bare være en «ansamling» (et aggregat) som tilfeldigvis lever nære hverandre. Et økosystem, slik vi tenker det her oppstår når samspillet mellom disse organismene skaper emergente egenskaper – altså overordnede funksjoner og kausale mekanismer som ikke finnes hos enkeltindividene. Eksempler på dette kan være der næringskjeder og energikretsløp er funksjonelle årsaksmekanismer på systemnivå. Økosystemet oppstår i det øyeblikket disse kretsløpene blir selvregulerende og stabile. Det vi kan si er at det finnes objektive «mulighetsrom» i naturen. En «nisje» er i praksis en ledig funksjonell rolle. Naturens struktur har ledige plasser for for eksempel «nedbrytere». Økosystemer utvikles ved at organismer gradvis fyller disse objektive rollene helt til systemet når en tilstand av funksjonell metning eller resiliens (motstandskraft). Inspirert av Bhaskar (Jakobsen 2026) ser vi da på økosystemer som historiske realiteter. De er ikke bare abstrakte begreper, men reelle strukturer som har en begynnelse og en utvikling. Opphavet til et økosystem blir den historiske prosessen der kausale mekanismer, som fotosyntese, predasjon og nedbryting, kobles sammen til en stabil, fungerende helhet som kan motstå ytre og indre entropi (Price 2019). Her blir ikke et økosystem bare «noe som er der», men en organisert arkitektur av objektive funksjoner. Det oppstår når naturens deler slutter å bare eksistere side om side, og i stedet begynner å fungere for hverandre i et helhetlig system. I dette perspektivet snakker vi om holistisk eller nedadrettet kausalitet, en kausalitet som virker mellom organismer og arter som er relaterte til hverandre og til den overordnede system funksjonen. Det betyr ikke at organismene og artene ikke blir viktige. De må utføre sine funksjoner i henhold til det å opprettholde sine egne livsbetingelser slik de er formet av evolusjonen. Og det er det systemet i sin helhet bidrar med at livsbetingelsene for organismer og arter kan fungere i henhold til sine evolusjonsgitte oppgaver. Ellers ville (øko-) systemet bli selektert bort eller organismene og artene utryddes. Her kan man ikke skille mellom den betydningen som organismen bidrar med og hva systemfunksjonen som helhet bidrar med. De er gjensidig avhengig av hverandre.

I min fremstilling skulle det ha gått frem at vi skiller oss her i vesensgrad fra "ortodokse" darwinister som mener at seleksjon kun skjer på individ- eller gennivå (Dawkins 1976, 1982 a). Jeg vil argumentere for at naturlig utvalg kan operere på høyere nivåer gjennom det som kan kalles systemisk overlevelse. Vi snakker her om funksjonseleksjonstesen som jeg har argumentert for tidligere (Jakobsen 1999, 2005). Her er forklaringen:

Det vi understreker her er at dersom individs evne til å overleve (fitness) ikke bare avhenger av dets egne gener, men av om det økosystemet individet er en del av, fungerer (Jakobsen 2005). Logikken blir at hvis et økosystem bryter sammen funksjonelt, for eksempel fordi næringskjedene kollapser, vil alle individene i det dø ut, uavhengig av hvor "sterke" de er individuelt sett. Naturen selekterer dermed indirekte for stabile funksjonelle samspill eller en form for funksjonell samordning. Systemer som ikke klarer å opprettholde resiliens, blir "luket ut" av historien. Vi kan altså anvende prinsippet om naturlig utvalg på selve organiseringen av økosystemet. Økosystemer som har utviklet hardføre funksjonelle slag, som til dels effektive nedbrytere og varierte pollinerere, vil overleve miljøendringer bedre enn systemer med svak organisering. Over tid vil vi se en opphopning av de økosystem-typene som er best til å regulere sine egne kretsløp. Dette blir altså en form for seleksjon på strukturnivå, men der også individer blir selektert ut fra at det bidrar til systemets opprettholdelse, fordi det er til det beste for organismen selv, til det beste for organismens overlevelse innenfor systemet.

Inspirert av Bhaskars lagdeling (Jakobsen 2021), kan vi da si at når et økosystem når et visst nivå av kompleksitet, oppstår det egenskaper som stabilitet og motstandskraft, som ikke finnes i den enkelte art. Siden disse egenskapene er avgjørende for at artene i det hele tatt skal kunne fortsette å eksistere og formere seg, fungerer økosystemets helhet som en kausal ramme for seleksjonen (holistisk kausalitet) som er til det beste for organismene og artene i systemet, for at de skal kunne opprettholde sine livsbetingelser. Det betyr at det som er bra for systemets stabilitet, over tid vil favorisere de artene og organismene som bidrar til denne stabiliteten. Stabiliteten er en form for overskuddsfunksjonalitet. Vi har altså en seleksjon som virker på de emergente nye egenskapene i systemet. Det blir en slags gjensidig avhengighet her, når de enkelte organismer eller arter fungerer i henhold til sine evolusjonært gitte funksjoner, eller korrigerer seg ut fra systemets krav og systemet som helhet kan virke godt, altså bidrar til at organismene og artene i det «trives» så fyller de sine oppgaver på hver sin måte til tilfredshet for seg selv og systemet i gjensidighet.

Dette fører til en kritikk av den «selviske modellen» a la Dawkins og andre (mer om dette senere). Vi må korrigerer ideen om at alt er en krig mellom individer. For dersom seleksjon bare skjedde på individnivå, ville "vinneren" ofte endt opp med å ødelegge sitt eget livsgrunnlag, for eksempel et rovdyr som utrydder alt byttet sitt. At økosystemer faktisk eksisterer over millioner av år, beviser etter vårt skjønn at det finnes en seleksjon for funksjonell balanse på systemnivå. Oppsummert kan vi da si. Her selekterer naturlig utvalg på økosystemnivå ved å favorisere de funksjonelle arkitekturene som er sterke nok til å vedvare. Dette er avhengig av både organismene og artene og systemet som helhet. Evolusjon er ikke bare en kamp mellom individer, men en utvikling av stadig mer komplekse og stabile samarbeidssystemer.

Slik vi vil fremstille det her så henger altså vitenskapsteori og etikk tett sammen. Når vi definerer naturen gjennom funksjonelle slag, får det direkte konsekvenser for hvordan vi bør behandle den.

Ved å si at funksjonelle slag er «virkelige», argumenterer vi mot tanken om at naturen bare er en ressursbank vi mennesker definerer fritt (Latour 2005, Sagoff 1997). Hvis et økosystem har objektive funksjonelle roller, som en "nedbryter" eller en "pollinerer", betyr det at naturen har en egen logikk som eksisterer uavhengig av oss. Naturen er et objektivt system på økosystem nivå. Å ødelegge en art er derfor ikke bare å fjerne noen individer, men å ødelegge en unik funksjonell rolle i et komplekst system (Jakobsen 2005). Vi mener å flytte fokus fra å bevare enkeltarter bare fordi de er "pene" eller "nyttige for oss", til å bevare økosystemets funksjonalitet. I den forstand kan vi si at økologisk helse er systemets evne til å opprettholde sine funksjonelle slag over tid. Vårt moralske ansvar blir dermed å ikke gripe inn på en måte som bryter ned disse funksjonelle sammenhengene (for eksempel ved å fjerne en nøkkelart som holder hele systemet i balanse) (Jakobsen 2005). Altså den funksjonelle integriteten til systemet som sådan blir en moralsk rettesnor. Den er et gode i seg selv fordi den opprettholder livsprosessen.

Siden funksjonelle slag i naturen er historiske og kontekstuelle (som nevnt med arter), mener vi derfor at vi ikke bare kan "erstatte" natur med teknologi uten videre. En teknisk løsning, som en maskinell pollineringsrobot, kan kanskje utføre én oppgave, men den mangler den dype, historiske integrasjonen som et biologisk funksjonelt slag har i et økosystem. I vårt perspektiv blir ikke økofilosofi bare følelser og intuisjon (Arne Næss (1974) mfl.), men en erkjennelse av at vi må respektere de objektive funksjonene naturen består av for at livet skal kunne fortsette.

Hvordan forholder seg dette perspektivet til en videreføring og utvidelse av Roy Bhaskars kritiske realisme, spesielt anvendt på biologi og økologi.

Der Bhaskar la det generelle vitenskapsteoretiske grunnlaget for vitenskapene, tar vi hans verktøy med inn i "livets vitenskap" for å løse problemer som Bhaskar selv ikke fokuserte like mye på. Her er noen konkrete områder på hvordan vi mener å utvide Bhaskars filosofi:

Bhaskar er mest kjent for å bruke kritisk realisme på samfunnsvitenskap. Her er det sammenhengen mellom aktør og struktur som Bhaskar utvikler. (Jakobsen 2021). Aktør og struktur i sosial sammenheng er egne ontologiske størrelser, men gjensidig avhengig av hverandre for å forstå sosialt liv. I denne sammenhengen snakker Bhaskar om "samfunnet" som en reell struktur som eksisterer uavhengig av våre tanker om den, som betingelse for sosialt liv. Her utvider vi dette til å gjelde i biologien. Vi gjør det samme her i forhold til biologiske arter og økosystemer (jf Price 2019). Vi har argumentert for at en art er et funksjonelt slag med objektive egenskaper som ikke kan reduseres til bare gener eller enkeltindivider (organismer). Vi har også argumentert for at økosystemer kan være funksjonelle slag. Med dette gir vi biologien den samme "ontologiske statusen" som Bhaskar ga samfunnet. Vi går fra sosiale strukturer til biologiske slag.

Bhaskar beskrev verden som lagdelt (fysikk → kjemi → biologi → psykologi - samfunn) (Jakobsen 2021) Her mener vi å gå dypere inn i hvordan lagene henger sammen gjennom den funksjonelle rasjonaliteten i biologiske systemer. Ved å bruke konseptet om multippel realiserbarhet for å forklare Bhaskars idé om emergens i dette perspektivet. Vi viser at en biologisk funksjon (som synssansen) kan være "realisert" på ulike måte fysisk (forskjellige øyetyper), men at selve funksjonen utgjør et eget lag i virkeligheten med egne lover. Dette gjør Bhaskars lagdeling mer teknisk presis og anvendelig i naturvitenskap. Vi utvider på en måte Bhaskars lagdeling av virkeligheten med å presisere hva det dreier seg om på de biologiske nivåene. Det er snakk om emergens av funksjoner som utøver en rolle i systemet som sådan.

Bhaskar utviklet begrepet "emansipert kritikk" eller «explanatory critique» det vil si at vitenskap kan vise oss hva som er galt i samfunnet, med formål om å korrigere oss mot undertrykkelse og maktmisbruk. Vi kan avsløre undertrykkende og fremmedgjørende sosiale former, som det er plikt for en forsker å få opp i dagen, forholde oss til dem og så langt det er mulig, kvitte oss med. Det er en etisk fordring (Jakobsen 2021). Nå kan vi ta dette inn i miljøetikken. En måte å si det på er at fordi naturens funksjonelle slag har objektive behov for å opprettholde seg selv for eksempel et hjerte må pumpe blod, et økosystem må ha resiliens dersom det skal være levedyktig, så er ikke verdier bare noe vi mennesker finner på. Ved å koble Bhaskars realisme til funksjonelle slag, så mener vi at vi kan "lese" naturens behov objektivt. Dette gir en tyngre filosofisk begrunnelse for bærekraft enn det Bhaskar opprinnelig formulerte. Vi argumenterer for en etisk naturalisme (etikk er objektivt sett noe der ute i verden). Dersom vi overfører dette kan vi si at naturen har iboende behov. Vi kan da si at vi tar Bhaskars skjelett (den kritiske realismen) og gir det "kjøtt på beinet" ved å fylle det med moderne biologi og bevissthetsfilosofi.

Vi bruker Roy Bhaskars berømte tre-delte lagdeling av virkeligheten for å forklare hvorfor vitenskapen må ta funksjoner på alvor. For oss er dette nøkkelen til å forstå at naturen har en dybde som ikke alltid er synlig for det blotte øye. Her er hvordan vi anvender nivåene:

Dette er det overflatiske nivået – våre sanseinntrykk og data, det empiriske nivået ( the empirical). En biolog observerer at en fugl flyr fra tre til tre og spiser insekter. Hvis vi bare forholder oss til det empiriske, ser vi bare bevegelser. Vi forstår ikke hvorfor fuglen gjør som den gjør, eller hvilken rolle den spiller i skogen. Det faktiske nivået (the actual) er nivået som inneholder alle hendelser, enten vi ser dem eller ikke. Fuglen fanger et insekt. Dette er en faktisk hendelse i verden, uavhengig av om en forsker står der med kikkert eller ikke. Det aktuelle og det empiriske er det nivået som empiristen og positivisten stopper på. Slik Bhaskar ser det kan ikke vitenskapen stoppe her. En samling av hendelser (data) gir oss ikke nødvendigvis kunnskap om de dypere regelmessighetene og strukturene i naturen. Det dype struktur nivået (det reelle). Dette er utvilsomt det viktigste nivået. Her ligger de kausale mekanismene og de funksjonelle slagene. Her finner vi fuglens rolle som predator og dens plass i økosystemets funksjonalitet. At fuglen har en funksjon for eksempel det å kontrollere insektpopulasjonen, er en reell mekanisme som eksisterer selv når fuglen sover og ingen hendelser finner sted. (Jakobsen 2021)

Vi ser hvor galt det bærer av sted med vitenskap dersom vi ikke tar inn denne lagdelingen i forståelsen av vitenskapene inn over oss. Det ville føre til at vitenskap bare ble en form for «stamp collection» altså frimerkesamlinger av observasjoner og hendelser. Vi argumenterer dermed for at funksjonelle slag tilhører «det reelle». En art eller et organ har en iboende tendens eller kraft (power) til å fungere på en bestemt måte. Dette er ikke noe som vi kan observere direkte. Det er noe vi må anta som den «beste forklaring» vi har på det som kan observeres eller gi opphav til faktiske hendelser som vi kan se. Forutsetningen for å få tilgang til slike mekanismer er da bruk av slutningsformen retroduksjon, den er hverken induktiv eller deduktive a la empirister og positivister. Det er et hopp til å prøve å forstå de reelle mekanismene som kan forklare det empiriske nivået for oss.

Vi understreker viktigheten av dette skillet.

Nettopp ved å bruke Bhaskars modell kan vi forsvare hvorfor vi kan snakke om «naturens behov» eller «økologisk balanse» som noe objektivt. Klimaendringer er ikke bare «mye regn» (det empiriske/faktiske). Det er et sammenbrudd i de reelle mekanismene som regulerer planeten (jf drivhuseffekten). Vi forklarer at vitenskapens jobb er å gå fra det empiriske (observasjon) til det reelle (forståelse av funksjoner). Fordi de funksjonelle mekanismene i «det reelle» er sanne uavhengig av oss, har vi en plikt til å respektere dem. En objektiv plikt. Vi kan ikke bare «vedta» at en myr ikke lenger skal rense vann; dens reelle funksjon er der enten vi anerkjenner den eller ikke. Slik vi bruker Bhaskar viser vi til at verden ikke bare er "ting som skjer", men et system av dype funksjonelle krefter som vi må forstå for å kunne handle moralsk og vitenskapelig riktig (Jakobsen 2026).

Hvordan kan vi nå knytte sammen funksjonell realisme og funksjonelle slag med Bhaskars disposisjonsontologien og dialektikk. Vi vil illustrere dette med en breiflabb med fiskestang på hodet.

Dette bør være et godt eksempel på hvordan disposisjonsontologien til Bhaskar (dispositional realism) (Jakobsen 2021) kan smelte sammen med funksjonsbegrepet i en biologisk struktur. Hos breiflabben ser vi hvordan en tilfeldig mutasjon har blitt fanget opp av en dialektisk logikk og endt opp som en avansert funksjonell type. La oss analysere «fiskestangen» (esca/illicium) til breiflabben i lys av dette begrepsapparatet.

Opprinnelig var denne strukturen en vanlig finnestråle. Gjennom mutasjoner ble finnestrålens opprinnelige disposisjon det å stabilisere svømming endret. Den fikk en ny disposisjon, å bevege seg uavhengig og tiltrekke seg oppmerksomhet. Materien (beinet og huden) «låste opp» et nytt potensial for bevegelse og lokking som lå latent i den anatomiske strukturen. Denne nye disposisjonen ble en funksjonell realisering fordi den løste et kritisk overlevelsesproblem for en bunnlevende fisk som ikke er rask nok til å jage bytte. Her kommer den funksjonelle rasjonaliteten inn. Det er rasjonelt for et rovdyr med lav energiomsetning å la byttet komme til seg. Fiskestangen er det perfekte verktøyet for denne strategien. Stangen er ikke bare en "ting", den er en kausal kraft som aktivt endrer miljøet rundt seg ved å manipulere byttedyrets disposisjon for nysgjerrighet og sult. Hos mange arter av marulker (breiflabbfamilien) er fiskestangen utstyrt med lysende bakterier. Her ser vi poenget med integrerte helheter. Bakterienes disposisjon for bioluminescens (lys) og fiskens disposisjon for lokking smelter sammen til en emergent funksjonell type. En lysende agn-enhet. Dette er mer enn summen av delene. Det er en ny kausal kraft som ingen av dem hadde alene.

For funksjonell realisme er fiskestangen et bevis på naturens indre logikk. Den er ikke «oppfunnet» av en ingeniør, men den har en instrumentell presisjon som overgår menneskelig design. Å studere breiflabben er å studere en objektiv sannhet om hvordan liv tilpasser seg ekstreme miljøer i havdypet. Den funksjonelle realismen tilsier at vi må respektere denne organismens integritet – ikke bare som en kuriositet, men som en vellykket realisering av materiens potensial (Jakobsen 1998, 2021, 2026). Breiflabbens fiskestang er altså et resultat av at en fysisk disposisjon, der dens bevegelse har blitt foredlet gjennom evolusjonens funksjonelle rasjonalitet til å bli en spesialisert funksjonell type.

Naturen har en "plan" uten en planlegger, slik jeg vil argumenterer for?

Det er nettopp dette som er kjernen i min økofilosofi. Hvordan naturen fremstår som "planmessig" uten at det finnes en bevisst intelligens bak. Vi kan forklare det gjennom konseptet om objektiv teleonomi og teleologi (målrettethet) (Jakobsen 2021). Teleonomi og teleologi smelter sammen i dette eksemplet. Her er forklaringen på hvordan breiflabben beviser en "plan uten planlegger".

Når vi ser fiskestangen, tenker vi automatisk på design. Men dette er ikke riktig. "Planleggeren" er selve overlevelseslogikken. Naturen fungerer som et filter. Bare de strukturene som har en funksjonell rasjonalitet (altså at de faktisk virker for å holde fisken i live), blir værende. "Planen" er rett og slett det resultatet som står igjen når alt som ikke fungerer er luket bort. Det ser ut som design, men det er egentlig kausal nødvendighet. Som vi snakket om med disposisjonsontologien. Materien er ikke nøytral. Den har innebygde muligheter. Beinvev har disposisjoner for å bli hardt, huden har disposisjoner for å bli tøyelig, og nerver har disposisjoner for å sende signaler. Evolusjonen "planlegger" ikke fiskestangen, men den utnytter de naturlige tilbøyelighetene (disposisjoner) som allerede ligger i materien. Utviklingen følger de minste motstands vei mot økt funksjonalitet. Naturen har innebygde feedback-looper (tilbakekoblingssystemer). Hvis fiskestangen fungerer litt bedre i én generasjon, får fisken mer mat og dermed flere avkom. Dette skaper en kumulativ prosess. Små, tilfeldige endringer bygger seg opp til komplekse organismer. Det er denne prosessen vi kaller dialektisk. Det er en konstant dialog mellom organismens behov og miljøets muligheter. "Planen" oppstår i selve møtepunktet mellom fisk og hav. For at et økosystem i dyphavet skal være stabilt, trengs det predatorer som regulerer byttedyrbestandene. Breiflabben fyller dette "tomrommet". Man kan si at økosystemet har en funksjonell ledig stilling, og fiskestangen er breiflabbens "søknad" som blir godkjent fordi den løser oppgaven. Planen ligger i systemets struktur, ikke i en utenforsittende hjerne. Teleonomien blir lagret i genene fordi det gir fordel til arten breiflabb, slik at nye breiflabber kan benytte seg av dens teleologi her og nå det vil si dens målrettede funksjon som fiskestang, det å fange fisk for overlevelse (A. Paul, Popular Science, 2024).

Konklusjon:

Breiflabben er ikke et resultat av et mirakel, men av at materiens krefter (disposisjoner) som over tid har blitt slipt og formet av virkelighetens krav (funksjonalitet). Planen er altså ikke noe som ble tegnet før fisken ble til, men noe som emergerer (oppstår) gjennom selve livsprosessen.

Dette er ikke på noen måte en filosofi som forkaster Darwins teori (Darwin 1859/1966), men snarere en filosofisk korreks til hvordan Darwinismen ofte tolkes – spesielt den moderne varianten som er sterkt reduksjonistisk og mekanistisk (Dawkins, Wilson mfl.). Vi mener at standardtolkningen av evolusjon ofte mangler en forståelse for funksjonell realisme. Her er noen viktige punkter hvor vi kan korrigere eller utvide det evolusjonære perspektivet:

Mange moderne darwinister (som f.eks. Richard Dawkins 1976,1982)) ser på evolusjon som en prosess drevet utelukkende av gener som kjemiske "oppskrifter". Men slik vi har fremstilt det her så er det ikke slik at evolusjonen bare velger ut gener, men funksjonelle slag. Naturen bryr seg ikke om den nøyaktige kjemiske sammensetningen i en vinge, så lenge vingen fyller den kausale rollen å fly. Ved å bringe inn Bhaskars lagdeling, viser vi at det funksjonelle nivået er like "reelt" som det genetiske nivået. Vi har dermed en utvikling fra blinde atomer til reelle funksjoner.

I darwinismen blir organismer ofte sett på som bare "overlevelsesmaskiner" for genene sine. Dette mener vi er en kategorifeil. Ved å bruke kritisk realisme kan vi vise at en organisme er et emergent system. Funksjonen til et øye kan ikke forklares fullt ut ved å beskrive atomene i det; man må forstå øyet som et funksjonelt slag i kontekst av hele organismens behov. Man flytter fokus fra delene (genene) tilbake til helheten (organismen og dens funksjon). Vi forfekter dermed at Dawkins reduksjonisme er en kategorifeil.

Darwin fjernet behovet for en guddommelig skaper ved å forklare tilpasning gjennom naturlig utvalg (Darwin 1966). Dette førte til at mange biologer ble redde for å snakke om "formål" i det hele tatt (Dawkins 1976, Wilson 2002, Ruse 1988, 1995 mfl.). Men slik vi har argumentert for mener vi at vi må tørre å snakke om indre formål igjen. Et hjerte har som "oppgave" eller "formål" å pumpe blod. Dette er ikke overtro, men en objektiv, funksjonell beskrivelse av hvordan biologiske slag fungerer. Vi mener darwinismen blir ufullstendig hvis den ikke anerkjenner at biologiske strukturer har objektive målsetninger (overlevelse og funksjon). På denne måten mener vi å rehabilitere målrettethet i naturen uten å falle tilbake på at dette følger en forutbestemt plan. Som i tilfelle med breiflabbens fiskestang så oppstår planen i møte mellom fisk og hav post factum, etter eller samtidig med at fiskestanga er blitt til som funksjonelt slag.

Darwin viste at arter endrer seg over tid, noe som fikk mange filosofer til å si at "arter" bare er menneskeskapte merkelapper uten fast essens. Her bruker vi den funksjonelle realismen til å si at selv om arter endrer seg fysisk, er de objektive historiske prosesser. En art er et reelt funksjonelt slag fordi individene i den deler en felles kausal historie og rolle i økosystemet. Vi gir dermed artene tilbake den "virkeligheten" som mange mente forsvant med Darwin. Dette motsier også Dawkins som mener at organismer og arter bare er «redskaper» som gener bruker for å propagere sine «selviske interesser». De er i en viss forstand uten biologisk betydning. Det er kun gener som holder livssystemene oppe. Tvert imot vil vi hevde at Dawkins reduksjonisme tar luften ut av det som virkelig betyr noe i opprettholdelsen av livsstrømmen, nemlig de funksjonelle sammenhengene som forårsakes av gener, organismer, arter og økosystemer, at de varer ved og utfolder seg til nye former. Det er å redusere livet til gener på denne måten er å frarøve livet den oppmerksomhet og verdien som det fortjener.

Vi mener derfor å «redde» Darwin fra en for snever materialisme og reduksjonisme (Dawkins 1976, Wilson 2002 mfl). Vi viser at evolusjonen skaper en verden av dype, meningsfulle og objektive funksjoner, ikke bare en tilfeldig suppe av molekyler (Wilson 2002). I dette landskapet betyr en utvidelse av Darwin at vi må tenke helt nytt om biologisk mangfold. Ved å flytte fokus fra å telle «merkelapper» (gener, organismer og arter) til å forstå mangfoldet av funksjonelle slag.

Fra artsmangfold til funksjonelt mangfold

I tradisjonell forvaltning teller man ofte antall gen pooler, organismer eller enkeltarter i et område. Dette mener vi her er et for overflatisk (empirisk) mål. Det som virkelig betyr noe for biosfærens overlevelse, er at vi gjør et dypdykk ned i mangfoldet av funksjonelle roller for eksempel pollinatorer, nedbrytere og toppredatorer og hvordan gener, organismer og arter bidrar til å opprettholde dette mangfoldet. Hvis for eksempel ti ulike insektarter (bier) gjør nøyaktig den samme jobben, er systemet mindre mangfoldig enn om du har tre arter oter, ulv og kongeørn som toppredatorer som fyller helt ulike nisjer. Det er tapet av unike funksjoner i et hierarkisk mangfoldig system som er den virkelige katastrofen, ikke bare tapet av et navn på en liste, en gen pool, en organisme eller en art.

Funksjonell redundans (sikkerhetsnettet)

Selv om vi har vært opptatt av unike funksjoner, bruker vi også kritisk realisme til å forklare hvorfor vi trenger mange arter som ser like ut. Dette er fordi funksjonelle slag er multippelt realiserbare, da kan flere arter fylle samme rolle. Dette kalles redundans. Argumentet for dette er at hvis én art forsvinner, for eksempel på grunn av sykdom, kan en annen art med samme funksjonelle kapasitet ta over. Et ekte biologisk mangfold er derfor et system som har nok «fysiske variasjoner» til å sikre at de reelle funksjonelle mekanismene ikke bryter sammen når miljøet endrer seg. Det er også slik at mangfoldet er en samling av objektive løsninger på livets utfordringer. Hver art representerer en unik historisk måte å realisere en funksjon på. Når mangfoldet minker, minker også naturens «verktøykasse» for å håndtere fremtidige endringer, som klimaendringer. Å ødelegge mangfold er derfor å slette historisk informasjon om hvordan man kan overleve på denne planeten. Det er å ødelegge naturens eget «bibliotek» av løsninger. ( jf eks med gjeninnføring av ulv i Yellowstone, Ripple og Beschta 2004)

Dette leder til en viktig etisk konklusjon: Vi har ikke bare et ansvar for å redde «søte dyr», eller unngå «økosorg» men et ansvar for å bevare den funksjonelle integriteten til hele biosfæren. Verdien ligger i det komplekse samspillet mellom de funksjonelle slagene. Et «mangfold» av monokulturer, for eksempel. en stor plantasje med bare én type tre, er i våre øyne en funksjonell fattigdom, selv om det er mange trær der, fordi de dype kausale mekanismene som kjennetegner en skog er borte. Dette antyder at systemet har moralsk status. På denne måten oppfatter vi det slik at biologisk mangfold er naturens eget forsikringssystem. Ved å bevare mangfoldet, bevarer vi de reelle mekanismene som gjør at livet kan fortsette å fungere selv under press fra ytre og indre entropiske krefter (Jakobsen 2026)

Ettersom jeg har lest en del av Ernst Mayrs tolkninger av evolusjonsbiologien i en moderne ramme har noen hevdet at mitt syn på funksjonell realisme bare er en repetisjon av Mayrs teleonomibegrep. Dette er ikke riktig. Her er hvorfor.

Begge er vi motstandere av fysisk reduksjonisme (tanken om at alt er kjemi) og forsvarer biologiens selvstendighet, men vi skiller oss på hvordan vi begrunner dette. Dessuten er Ernst Mayr kjent for «populasjonstenkning». Han argumenterte for at arter ikke har noen fast essens, de er bare grupper av individer som kan formere seg med hverandre. For Mayr er det historiske fellesskapet og det genetiske avviket det viktigste. (Mayr 2001) Jeg går et skritt videre. Jeg mener Mayrs søkelys på populasjoner kan bli for empirisk (satt søkelys på hva vi observerer). Jeg argumenterer for at arten også er et funksjonelt slag (Jakobsen 1998, 2003b, 2003c, 2026). Det betyr at arten defineres av den kausale rollen den spiller i naturen. Der Mayr ser på hvem som parer seg med hvem, ser jeg på hvilken oppgave arten løser i systemet.

Ernst Mayr innførte begrepet teleonomi for å forklare formål i naturen uten å blande inn Gud eller mystikk. Han mente at organismer følger et «program» (DNA) som er utviklet gjennom seleksjon. For Mayr er formål noe som ligger lagret i genene som en instruks (Mayr 1991, 1997, 2001). Jeg utvider dette ved å bruke kritisk realisme. Jeg mener at «formål» ikke bare er en koding i DNA-et (det er det jo også), men det er også en objektiv egenskap ved det funksjonelle systemet. Dessuten forener jeg teleonomi og teleologi uten en planlegger. For meg er det å pumpe blod en reell funksjon som eksisterer på et høyere nivå enn genene det vil si at i det øyeblikket teleonomien realiseres i verden så fungerer det som et immanent iboende teleologisk rettet system med en plan uten en planlegger. Det ligger i formelen for å realisere en iboende logikk i systemet. Jeg mener også at Mayrs «program-forklaring» fortsatt er litt for nær en maskin-metafor, mens jeg derimot vil se på funksjoner som dype strukturer i virkeligheten og som tar vare på hvordan det fungerer her og nå. Dessuten slet Mayr med et filosofisk dilemma. Han ville at arter skulle være virkelige, men siden de hele tiden endrer seg (evolusjon), er de vanskelige å definere som faste «ting». Han endte ofte med å kalle dem «historiske individer». (Mayr 1991) Jeg løser dette med Bhaskars lagdeling. Ved å plassere arten i «de reelle» mekanismenes nivå, kan jeg si at arten er en helt objektiv realitet selv om de enkelte dyrene (det empiriske nivået) endrer seg. Jeg gir dermed Mayrs biologiske teorier et sterkere metafysisk fundament.

Som vi nevnt mente Mayr at biologi var fundamentalt annerledes enn fysikk fordi den er historisk og kompleks (Mayr 1991, 1997, 2001). Jeg er enig, men bruker funksjonalisme for å forklare hvorfor. Jeg viser at biologiske kategorier er «multippelt realiserbare» slik vi har understreket betyr det at samme funksjon kan utføres av ulik fysikk og kjemi. Dette er et teknisk argument fra bevissthetsfilosofien (Putnam) som Mayr ikke i samme grad benyttet seg av. Vi kan si det slik at Ernst Mayr er vitenskapsmannen som beskriver at biologi er unikt, mens jeg er økofilosofen som forklarer hvordan og hvorfor gjennom begreper som kritiske realisme og objektive funksjonelle slag.

Her gir vår filosofi et kraftigere forsvar for naturvern enn for eksempel Mayrs populasjonsbiologi fordi den flytter argumentasjonen fra statistikk til systemisk nødvendighet.

I Ernst Mayrs populasjonsbiologi er en art definert ved hvem som kan få avkom med hverandre. Hvis en populasjon blir veldig liten, ser man på det genetiske mangfoldet. Ved å se på arten som et funksjonelt slag i stedet fokuserer det på hva arten gjør for helheten. Hvis en art forsvinner, forsvinner ikke bare en gruppe individer, men en kausal mekanisme for eksempel en spesifikk måte å spre frø på eller kontrollere skadedyr. Det blir da lettere å argumentere for vern av "uattraktive" arter, som insekter eller sopp, fordi man kan bevise at de innehar en objektiv funksjon som systemet er avhengig av.

Mayrs tilnærming fører ofte til at naturvern handler om å bevare "genetisk materiale" (nesten som et museum eller en frøbank). For oss er det slik at et gen ikke har noen verdi i seg selv hvis det ikke inngår i en fungerende sammenheng. Naturvern må derfor handle om å bevare funksjonell integritet. Det hjelper ikke å ha arten i en dyrehage eller i en frøbank hvis den ikke lenger utfører sin funksjonelle rolle i villmarken. Dette gir et filosofisk fundament for arealvern og bevaring av intakte økosystemer fremfor bare en instrumentell artsbevaring i fangenskap.

Mayr var forsiktig med å blande etikk og vitenskap; han beskrev hvordan evolusjonen virket, men ga sjelden naturen en iboende moralsk status. Ved å koble meg til Roy Bhaskars kritiske realisme, argumenterer jeg for at ettersom de funksjonelle strukturene er reelle og nødvendige for liv, så har vi en moralsk forpliktelse til å ikke ødelegge dem. Vi hevder at funksjonelle typer har en objektiv egenverdi i kraft av det de gjør i et system, der Mayr bare gir en biologisk beskrivelse av roller som biologiske fenomen har. Det vi kan hevde er at naturvern er ikke lenger bare en hobby for naturelskere eller en politisk preferanse; det er en logisk nødvendighet for å opprettholde de reelle mekanismene som bærer verden. Der Mayr gir oss verktøyene til å telle og klassifisere arter, gir vi her de moralske og logiske argumenter for hvorfor vi må la dem leve i sine naturlige systemer.

La oss for eksempel ta utgangspunkt i funksjonell realisme for så å se på hvordan klimaendringene kan forstås som en akutt krise for naturens funksjonelle integritet. Det handler ikke bare om at det blir varmere, men om at de funksjonelle sammenhengene som holder livets systemer oppe, står i fare for å bryte sammen.

Mange ser på klimatiltak som et valg mellom økonomi og natur (Price 2019). Vi hevder at naturens funksjoner – som karbonopptak i skog, vannrensing i våtmarker og stabilisering av værsystemer – er objektive funksjonelle slag og realiteter som er nødvendige for alt liv. Vi har en plikt til å beskytte disse systemene, ikke fordi de er "fine", men fordi de er de faktiske fysiske og biologiske forutsetningene for vår eksistens. Et sentralt begrep i klimavitenskapen er "vippepunkter". I vårt rammeverk er dette øyeblikket hvor et system som for eksempel Amazonas regnskoger eller Golfstrømmen, mister sin evne til å utføre sin kausale rolle. Når en funksjon bryter sammen, utløser det en kjedereaksjon fordi alle funksjonelle slag er gjensidig avhengige av hverandre. Vår filosofi krever derfor en føre-var-holdning (Jakobsen 2005); vi kan ikke "reparere" et globalt system når de funksjonelle brikkene først er falt ut av stilling. Dette blir også en kritikk av «tekno kvikk fiks». Mange håper på teknologi som kan "støvsuge" CO2 fra luften (Carbon Capture). Her vil vi minne oss på at en maskin som fjerner CO2, er et kunstig slag. Den kan kanskje løse ett problem, men den erstatter ikke det mangfoldet av funksjoner som en intakt regnskog eller et sunt hav utfører. Systemansvaret innebærer at vi må prioritere å bevare de naturlige funksjonelle slagene som allerede er innlemmet i biosfæren.

Siden vi har lagt vekt på den historiske dimensjonen ved funksjonelle slag, ser vi på naturen som en arv. Å etterlate en verden med ødelagte økosystemer er å frarøve fremtidige generasjoner de funksjonelle verktøyene de trenger for å leve. Vårt ansvar er å sørge for at den "funksjonelle stafettpinnen" føres videre uten at de kausale sammenhengene brytes ned. Vi understreker med dette en slags rettferdighet mellom generasjoner. På denne måten understreker vi vårt moralske ansvar overfor våre barn og barnebarn.

I klimadebatten flyttes fokuset fra abstrakte utslippstall til systemets stabilitet. Ansvar handler om å anerkjenne mennesket som en del av en funksjonell helhet, og handle slik at denne helheten ikke mister sin evne til å opprettholde liv.

Litteratur

Forfatteren har benyttet [Google ai-modus, Gimini] til språkvask og redigering av manuskriptet. Forfatteren har selv gått gjennom og godkjent alle endringer, og står fullt ut ansvarlig for tekstens innhold og språklige presisjon

Bhaskar, R. (1993). Dialectic: The Pulse of Freedom. London: Verso.

Bhaskar, R. (1994). Plato etc.: Problems of Philosophy and their Resolution. London: Verso.

Bhaskar, R. (1997). A Realist Theory of Science (revised edition). London: Verso.

Bhaskar, R. (2008). Reclaiming Reality. London: Routledge.

Bhaskar, R. (2016). Enlightened Common Sense. London: Routledge.

Bhaskar, R. & Danermark, B. (2007). Interdisciplinarity and Health. London: Routledge.

Bhaskar, R. & Hartwig, M. (2010). The Formation of Critical Realism. London: Routledge.

Bhaskar, R., Høyer, K.G. & Næss P. (red.). (2012). Ecophilosophy in a World of Crisis, Critical Realism and the Nordic Contribution. London: Routledge.

Botkin, D. (1990). Discordant Harmonies. New York: Oxford University Press.

Brown, J. & Real, L.A. (red.). (1991). Foundations in Ecology. Chicago: University of Chicago Press.

Bunge, M. & Mahner, M. (1997). Foundation of Bio-philosophy. New York – Berlin –Heidelberg: Springer.

Collier, A. (1994). Critical Realism, An Introduction to Roy Bhaskars Philosophy. London:Routledge.

Danermark, B. & Bhaskar, R. (2002). Interdisciplinary research and critical realism:the example of disability research. Journal of Critical Realism, 14(2), 56–64.

Darwin, C. (1966). The Origin of Species. Cambridge: Harvard University Press.

Dawkins, R. (1976). The Selfish Gene. New York: Oxford University Press.

Dawkins, R. (1982). Replicators and Vehicles. Current Problems in Sociobiology. Cambridge:Cambridge University Press.

Dawkins, R. (1992a). The Blind Watchmaker. London: Nortorn and Company INC.

Dawkins, R. (1992b). The River Out of Eden. New York: Oxford University Press.

Ellis, B. (2002). The Philosophy of Nature, A Guide to a New Essentialism. Chesham: Acumen.

Jakobsen, T.G. (1998). Realism, Relativism and Functional Realism, an interpretation of biological kinds as functional kinds. Lillehammer: Høgskolen i Innlandet.

Jakobsen, T.G. (2003a). Evolutionary Biology, friend or fou of social science and thehumanities. Lillehammer: Høgskolen i Innlandet.

Jakobsen, T.G. (2003b). Functional Realism and Dawkin’s Genes. Norsk Filosofisk Tidskrift,38/2003. Idunn.no. Oslo: Universitetsforlaget.

Jakobsen, T.G. (2003c). Funksjonell Realisme og Biosfæren. Agora, nr. 4. 2003.

Jakobsen, T.G. (2004). Realisme, Konstruktivisme og Pluralistisk Realisme. Naturen nr. 2.Oslo: Universitetsforlaget.

Jakobsen, T.G. (2005). Økofilosofi – økologi, evolusjonsteori og transformativ læring. Bergen: Fagbokforlaget.

Jakobsen, T.G. (2012). Nordic Ecophilosophy and Critical Realism. I: R. Bhaskar, K.G. Høyer og P. Næss, Ecophilosophy in a World of Crisis, Critical Realism and theNordic Contribution. London: Routledge.

Jakobsen, T.G. (2017). Environmental Ethics: Anthropocentrism and non-anthropocentrism Revised in the Light of Critical Realism. Journal of Crical Realism, 16(2), 184–199.

Jakobsen, T.G. (2018). Achieving Concrete Utopia through Knowledge, Ethics and Transformative Learning. Journal of Critical Realism, 17(3), 282–296.

Jakobsen, T.G. (2019a). Functionell Rationality (Del 1 og 2). Ekofilosofisk tidsskrift. Deje, Sverige.

Jakobsen, T.G. (2019b). Thinking Like a Mountain. Journal of Critical Realism, 18(1), 45–55.

Jakobsen, T.G (2021) Vitenskapsfilosofi og kritisk realisme, et ikke antroposentrisk alternativ, Fagbokforlaget, Trondheim

Jakobsen, T.G., Annamo, E. & Nyhus, L. (2019). Sustainability, Interdisciplinarity and Transformative Change. Journal of Critical Realism, 18(4), 347–351.

Jakobsen, T.G. (2006) Sustainability and Critical Realism- freedom, creativity and flourishing (forthcoming)

Lewontin, R.C. (1970). The Units of Selection, Annual Review of Ecology and Systematics,1, 1–18.

Mayr, E. (1988). Towards a New Philosophy of Biology. Cambridge: Harvard University Press.Sted og utgiver?

Mayr, E. (1991). One Long Argument. Cambridge: Harvard University Press.

Mellor, D.H. (1977). Natural Kinds, British Journal for the Philosophy of Science, 28, s. 299–312.

Mingers, J. (2009). Discourse ethics and critical realist ethics. Journal of Critical Realism, 8(2).

MinGyu, S. (2014). Reality and Self-Realization. London: Routledge.

Moreno, A. & Mossio, M. (2015). Biological Autonomy. New York – Berlin – Heidelberg: Springer.

Morgan, C.L. (1923). Emergent Evolution. London: William and Norgates.

Mumford, S. (2005). Kinds, Essences and Powers. Ratio, 18, 420–436.

Næss, A. (1974) Økologi, samfunn, livsstil Oslo

Neander, K. (1988). What does Natural Selection Explain; Correction to Sober. Phil. of Sci.,55, 422–426.

Nicholson, J.N. & Dupré, J. (2018). Everything Flows. Oxford: Oxford University Press.

Norrie, A. (2010). Dialectic and Difference. London: Routledge.

Odum, E.P. (1969). The Strategy of Ecosystem Development. Science, 164(3877), 262–270.

Plotkin, H. (1997). Darwin Machines. Cambridge: Harvard University Press.

Plumwood, V. (1993). Feminism and the Mastery of Nature. London: Routledge.

Price, L. (2019). The possibility of deep naturalism: A philosophy of ecology. Journal ofCritical Realism, 18(4).

Price, L. & Lotz-Sisitka, H. (2016). Critical Realism, Environmental Learning and Social-Ecological Change. London: Routledge.

Price, L. & Jakobsen, T.G. (2020). Bhaskars Philosophy of Science. Lectures at HINN.

Rose, S. (1997). Lifelines. London: Penguin Books.

Rosenberg, A. (1985). The Structure of Biological Science. Cambridge: Cambridge University Press.

Rosenberg, A. (1994). Instrumental Biology or the Disunity of Science. London: Routledge

Ruse, M. (1988). The Darwinian Paradigm. London: Routledge & Kegan Paul.

Ruse, M. (1995). Evolutionary Naturalism. London: Routledge & Kegan Paul.

Sagoff, M. (1997) Muddle or Muddle Through” The College of William and Mary Law Review, #(:#, ss. 825 – 993

Sober, E. (1993). Philosophy of Biology. Oxford: Westview Press.

Sober, E. (1995). Natural Selection and Distributive Eplanation: A reply to Neander.Brit.J.Phil.Sci, 46, 384–397.

Sober, E. (red.). (1984). Conceptual Issues in Evolutionary Biology. (CIEB). Cambridge: MIT Press.

Sterenly, K. & Griffiths, P.E. (1999). Sex and Death. Chicago: Chicago University Press.

Tuukka, K. (2015). Naturalizing Critical Realist Social Ontology. London: Routledge.

Williams, G. (1974). Adaptation and Natural Selection. Princeton: Princeton University Press.

Wilson, D.S. (2000). Artificial ecosystem selection. Proceedings of the National Academy of Science of the United States, 97.

Wilson, D.S. (2002). Darwin’s Cathedral. Chicago: The University of Chicago Press.

Wilson, D.S. & Sober, E. (1998). Unto Others. Cambridge: Harvard University Press.

Wilson, E.O. (2002). Consillience. Cambridge: Harvard University Press.

Worster, D. (1977). Natures Economy. Cambridge: Cambridge University Press.

@article{Jakobsen2026Funksjonell,
	author = {Jakobsen, Trond Gansmo},
	year = {2026},
	title = {Funksjonell realisme, funksjonelle typer og kritisk realisme i et \o{}kofilosofisk perspektiv},
	url = {https://www.trondgansmojakobsen.no/tekster/funksjonell-realisme-funksjonelle-typer-og-kritisk-realisme-i-et-oekofilosofisk},
	howpublished = {https://www.trondgansmojakobsen.no/tekster/funksjonell-realisme-funksjonelle-typer-og-kritisk-realisme-i-et-oekofilosofisk},
}

TY  - JOUR
AU  - Jakobsen, Trond Gansmo
DA  - 2026///
PY  - 2026
ID  - funksjonell-realisme
LA  - nb
TI  - Funksjonell realisme, funksjonelle typer og kritisk realisme i et økof
ilosofisk perspektiv
UR  - https://www.trondgansmojakobsen.no/tekster/funksjonell-realisme-funksj
onelle-typer-og-kritisk-realisme-i-et-oekofilosofisk
ER  -