Mennesket i elementene

Etter et langt liv på vidda, i skogen og på havet, står én erkjennelse over alle andre for meg: Naturen er ikke et sted vi bare er på besøk i. Det er et sted vi hører hjemme i. Slik Nils Faarlund sa en gang så går vi ikke ut i naturen, men inn i naturen.

Min naturfilosofi er ikke hentet fra tykk teori og bøker, men delvis formet av bitende kulde, strev og slit i Børgefjell, tunge dønninger mot baug og skrog og natt svart mørke med sikte på fyrlykter, på Helgelandskysten, og den dype inderligheten i stillheten rundt et bål i Lierne. Den handler i all sin enkelhet om å finne tilbake til vår rette plass i skaperverket – ikke som herskere over naturen, men som ydmyke deltakere.

For meg oppsummeres denne filosofien i noen viktige erkjennelser som har vært styrende for mitt liv utendørs:

Høstingsfilosofi

Når jeg har løftet Starhagla under rypejakta i Troms og Finnmark, eller når jeg drar en feit fjellaure ut av et navnløst vann i Børgefjell, gjør jeg det med en følelse av takknemlighet. Jakt og fiske er ikke en sport, en hobby eller en flukt. Det er en urgammel måte å ta del i naturens eget kretsløp på. Å høste betyr å ta imot det naturen gir av sitt overskudd, alltid med måtehold, og alltid med vissheten om at vi skylder det levende livet respekt.

Å spille på lag med kreftene

I 25 år bak roret på en Colin Archer-skøyte lærer man fort hvem som bestemmer. Havet, fjellet og værgudene lar seg ikke temme. Sann frihet og mestring handler ikke om å tvinge elementene til å lystre, men om å lære seg å lese dem. Du kjemper ikke mot en storm på kysten eller en snøstorm på vidda; du tilpasser deg, viser tålmodighet og venter på tur. Naturen krever at vi legger fra oss det moderne samfunnets jag etter kontroll og styring.

Det enkle livets verdi

I dagens samfunn blir vi bombardert med støy, inntrykk og kunstige behov. Ungdommen mister orienteringsevne. De famler og fomler i blinde. På mine turer har jeg søkt det motsatte: den dype langsomheten og den lange tiden. Når alt du eier får plass i en ryggsekk i Børgefjell, eller om bord i en vakker tre skøyte, blir livet fantastisk oversiktlig. Når dagens viktigste oppgaver er å skaffe brensel, holde seg tørr og navigere trygt, finner tankene ro noe det moderne mennesket ha mistet.

Sporene vi etterlater

Gjennom mitt lange liv har jeg sett landskapet forandre seg, og det er ikke til det bedre. Noe som blant annet ble dokumentert av NRK i Norge i Rødt; Hvitt og Grått. Det har gitt meg et sterk ansvarsfølelse for fremtiden. Vi eier ikke dette landet; vi låner det bare av våre etterkommere. En sann naturvenn etterlater seg kun to ting på en leirplass: en takk for lånt tid, og ingenting annet. Målet må være at de som går i våre fotspor om hundre år, skal møte den samme urørte villmarka og den samme rene kysten (som ikke lengre er så ren) som vi har vært så heldige å få oppleve.