Noen strofer om meg selv

Innledningsvis til denne naturfilosofiske nettsiden vil jeg fortelle litt om meg selv og hva som har vært viktig for meg i et langt liv.

Jeg er født og delvis oppvokst i Trøndelag. Min far var fra Abelvær ytterst ute mot det store Follahavet. Utallige somre ble tilbrakt her i en nordlandsbåt som var svart av milebrent tjære og luktet ubeskrivelig godt. Det var måseskrik og seistimer som kunne danse på havets overflate i lyse sommernetter. Tang og tare duvet med små sukk i fjæra der tjelden holdt til. Øyene rundt Tviberg og Arnøya var grønne, jomfruelige oaser som duftet av røsslyng og varm glede. Her var det godt å vokse opp sammen med slekt og venner som var fiskere og bønder. Det var slik Olav Duun har beskrevet det i Juvikfolket – et «eventyrland».

Min mor var fra indre Namdal ved elva Namsen, som den gang flommet over av laks. Vi begynte tidlig med laksefiske. Vi fikk ikke stort, men spenningen var der. I dette myke innlandslandskapet var det den gang hest og kjerre. Det var sauer, kuer og geiter på markene. Det lå alltid en eim av høy og hesjer i luften, og vi var med fra barnsben av og hjalp til på gårdene. Vi tok i et tak selv om vi var små barn. Vi svettet og trivdes, og drakk mengder av vann med utblandet eddik og sukker – en utmerket drikke på varme sommerdager. Belønningen etter strevet ble som regel rømmegrøt og flatbrød med saltmat. Da var naboer og gårdsfolk samlet, de lo og spøkte med underfundig trøndersk humor. Her var det også trygt og godt å være. Folk var rause og varme. Dugnadsånden levde som den gjorde den gang; folk var avhengige av hverandre.

Det var altså i disse to delene av landet at min oppmerksomhet for naturen ble født, og den har jeg hatt med meg til denne dag.

Gjennom et langt liv har jeg levd og åndet for naturen. Jeg er ingen ekstremist eller naturfrik. Men likevel vil jeg si det så sterkt som at naturen har vært min veileder og læremester i mangt og meget. Enten jeg har gått i dagevis etter rypa på de åpne viddene i Troms og Finnmark, sporet storfugl i Liernes gamle skoger, eller søkt stillheten i Børgefjells fjellverden med storørret og molteplukking. Det har handlet om det samme: en dyp og inderlig respekt for alt det levende liv, og en glede ved å høste av naturens overskudd på dens egne premisser. Ikke i mengder eller i overflod, men i passe porsjoner og med dyp respekt for det som var der før meg.

I de seneste årene av livet mitt har jeg vært knyttet til havet. I 25 år har min Colin Archer-skøyte vært mitt andre hjem. Med seil og solid tre skrog har vi utforsket den langstrakte og vakre norskekysten. Særlig har Helgelandskysten, med sine mange øyer og lunefulle vær, formet mitt syn på kreftene som råder i naturen. Ærfugleværene i verdensarvriket har vært et høydepunkt. Ikke minst Lånan som jeg har vært innom flere ganger

Det må sies at dette nettstedet skal være en samling av mine refleksjoner og erfaringer fra fjell, skog og sjø. Mest av alt er det en deling av min naturfilosofi – en invitasjon til å stoppe opp, lytte til vinden og bølgene og finne tilbake til det gode liv og tilhørigheten til naturen som vi mennesker har mistet i vårt moderne samfunn.