Funksjonell Realisme og funksjonelle typer (slag), et nytt verktøy for å forstå naturkrisa

Av Trond Gansmo Jakobsen, professor emeritus i filosofi, Innlandsuniversitetet

Abstrakt

I denne artikkelen vil jeg prøve å redegjøre for hvordan økofilosofi kan bidra til en opplyst debatt om naturforvaltning. Dette kan kanskje høres merkelig ut. Biologer og økologer er som regel samstemte i at økofilosofien har lite å bidra med hva angår forståelsen av naturen eller hvordan den skal forvaltes. Kritikken går ofte ut på at økofilosofien er for lite vitenskapelig orientert og bygger for mye på intuisjon og følelser (Arne Næss) eller noen kaller det «økosorg» (Vetlesen), andre igjen bygger sine argumenter på estetikk og naturens skjønnhet (Leopold, Carson). Man sier da at økofilosofien har et svermerisk eller romantisk forhold til naturen og som ikke kan forsvares vitenskapelig. Naturforvaltning må bygge på «harde fakta» og vitenskapelig kunnskap skal den ha noen form for legitimitet. I dette essayet vil jeg prøve å utfordre denne forstillingen. Jeg vil prøve å utvikle en alternativ forståelse som kan overbevise biologer og økologer om at filosofi kan ha noe å bidra med. Denne økofilosofien har jeg valgt å kalle funksjonell realisme. Gjennom det jeg kaller funksjonell realisme, vil jeg argumentere for at naturen må forstås som en kritisk infrastruktur – et fundament som ikke kan erstattes av teknologiske løsninger.

Nøkkeltermer: funksjonell realisme, funksjonelle typer (functional kinds), multippel realisering, naturlige typer (natural kinds), kritisk realisme

Innledning

I utgangspunktet skal vi stille spørsmålet om det fins en mulig tilnærming til naturen som kan danne fundamentet i en økofilosofi og som ikke bygger på følelser eller estetikk, men en felles forståelse som vi kan utvikle videre. Vi skal spørre "Hva har for eksempel penger, hjerter og havørn til felles? I følge min biofilosofi, så er de alle noe jeg velger å kalle funksjonelle typer (slag) – de er definert av hva de gjør, ikke hva de er laget av. Jeg vil altså vise hvordan tenkning rundt funksjonelle typer kan gi oss et nytt verktøy for å forstå naturkrisen. Ved å knytte funksjonelle typer til begreper som 'multippel realisering' og 'kritisk realisme' mener jeg at dette perspektivet kan endre måten vi forvalter norsk natur på. Utvilsom en ambisiøs plan, men det er verdt å forfølge. Her er en start

Funksjonelle typer vs naturlige typer

I min økofilosofi og vitenskapsteori skiller jeg mellom funksjonelle typer (eller slag) og naturlige typer. En funksjonell type defineres ikke ut fra hva den er laget av, men ut fra hva den gjør eller hvilken rolle den fyller i et system, det vil si dens funksjon (min dr, avhandling fra 1999; Realism, relativism; an interpertation of biological kinds as functional kinds)

Hva er en funksjonell type?

En funksjonell type som for eksempel et hjerte er en kategori der et enkelt hjerte grupperes under den samme betegnelsen som andre hjerter fordi de har samme funksjon. Det som kjennetegner disse, er at de er "multippelt realiserbare". Det betyr at vidt forskjellige fysiske ting hører inn under samme funksjonelle type, så lenge de utfører den samme oppgaven. 

Eksempler på funksjonelle typer er betalingsmiddel. Dette er et klassisk eksempel på en funksjonell type. Betalingsmiddel kan være mynter av metall, sedler av papir, digitale tall eller historisk sett saltblokker eller skjell. Det som gjør dem til "betalingsmidler", er ikke det fysiske materialet de er laget av, men funksjonen de har som byttemiddel og verdimål. Men her må det understrekes at penger er intensjonalt frembrakt av mennesker. De er det jeg velger å kalle kunstige funksjonelle slag.

I biologien derimot er et "hjerte" definert funksjonelt som et organ som pumper blod gjennom kroppen. Et hjerte kan være bygget opp av muskelvev (som hos mennesker), men det kan også være en mekanisk pumpe (kunstig hjerte). Begge deler regnes som et hjerte fordi de utfører samme pumpefunksjon. Et hjerte er et funksjonelt slag.

I bevissthetsfilosofien (funksjonalismen hos Putnam) har mentale tilstander slik som smerte vært sett på som en funksjonell type. Det er en tilstand som forårsakes av en eller annen kroppslig skade og som gjerne fører til en reaksjon av typen unnvikende atferd. I teorien kan både et menneske, en hund, en blekksprut eller en fisk føle "smerte", selv om deres fysiologiske organisering" (nervesystem eller kretser) er helt forskjellige.

Det jeg tørr hevde nå er at et økosystem også er en funksjonell realitet. Et økosystem er ikke bare en samling av isolerte arter eller en passiv struktur. I denne spesielle forstand kan vi definere et økosystem som en funksjonell type på følgende måte: En sammenhengende, selvorganiserende helhet der de biologiske komponentene (organismer og arter) og deres relasjoner utgjør en uoppløselig funksjonell enhet med egenverdi og en unik evolusjonær historie.

Slik jeg ser det er det tre avgjørende kriterier for denne definisjonen. Et økosystem utgjør en relasjonalitet over tingene: Et økosystem er ikke bare summen av trær, dyr og vann (tingene), men summen av prosessene og utvekslingene mellom dem. Funksjonen kretsløpet vil da være det som definerer hva økosystemet er. I tillegg til dette er det kjennetegnet av noe som kalles emergens. Som funksjonell type har økosystemet egenskaper som ikke finnes i de enkelte delene. Å forvalte en skog ved å bare telle trær er derfor en logisk brist; man må forvalte den skapende disposisjonelle kraften og stabiliteten i systemet som helhet. Dessuten er de teleonomisk (målrettet) som tendens det vil si at jeg ser på økosystemer som systemer som "streber" etter å opprettholde sitt eget liv og sin egen integritet. Det er ikke en død maskin, men en aktiv, funksjonell aktør i verden.

Slik jeg da vil hevde så betyr det at man i forvaltningen av natur ikke bare kan "flytte" en funksjonell type. Hvis du ødelegger for eksempel en myr og eventuelt bygger en kunstig dam et annet sted, så har du kanskje erstattet noen arter, men du har ødelagt den spesifikke funksjonelle realiteten som fantes der fra før.

Funksjonelle typer vs. Naturlige typer

For å forstå begrepet bedre, kan vi sammenligne funksjonelle typer med det vi kaller naturlige typer (natural kinds):

Naturlig type (natural kinds) er definert av hva det er laget av, til dels fysisk oppbygging og struktur, molekyler eller atomnummer som for eksempel gull, vann og syre. De har en bestemt fysisk oppbygging og deres egenskaper kan reduseres til disse. En funksjonell type derimot er ikke definert av dens fysiske strukturer, men av hva den gjør i et system av andre ting det vil si hva slags kausal rolle den spiller i et system slik som vi nevnte innledningsvis med penger, hjerter eller økosystemer. Mens gull alltid må bestå av atomer med 79 protoner for å være gull, kan et hjerte være forskjellig fysisk strukturert, men ha den samme funksjonen i ulike organismer til dels amfibier, fugler, fisker og mennesker. 

I min biofilosofi gjør jeg bruk av funksjonelle typer på livssystemene

Det jeg vil hevde her er derfor at funksjonelle typer slik jeg fremstiller det gir grunnlag for å forstå livssystemene på en realistisk måte uten at vi reduserer dem til kun å være fysikk og kjemi.  Slik jeg nevnte innledningsvis introduserte jeg begrepet i min dr. avhandling som en del av min funksjonelle realistiske tilnærming til biologiske fenomen. Her utviklet jeg begrepet der jeg redegjorde for noen sentrale punkter i hvordan jeg anvender det. Blant annet gjaldt det en påstand om en ikke-reduksjonistisk realisme. Jeg mener at slik biologiske enheter som gener, celler og arter er reelle, men at de ikke kan defineres utelukkende ut fra sin fysiske struktur (naturlige slag). Mot reduksjonismen hevder jeg at biologi ikke bare er "komplisert fysikk". Mot nominalismen og ulike postmoderne teorier hevder jeg at biologiske kategorier ikke bare er merkelapper vi mennesker fester på tingene for enkelhets skyld (Sagoff 1997). Min løsning ligger i å kalle dem funksjonelle typer og med det mener jeg å anerkjenne at de har en objektiv eksistens basert på hva de gjør i biosfæren. 

Vi kan med dette utgangspunktet hevde en funksjonell realisme i biosfæren. Dette har med fremtredelsen av en funksjonell type å gjøre, det vil si at en funksjonell type er definert ut fra den kausale rollen den spiller i et større biologisk system. Ta for eksempel gener: Et gen er ikke bare en spesifikk DNA-sekvens (fysisk type), men en funksjonell type som har som oppgave å kode for proteiner eller regulere andre prosesser i cellen. Samme funksjon kan ivaretas av ulike kjemiske strukturer, men den rollen den spiller i organismens utvikling er den samme. Det samme kan sies å gjelde for arter. Arter kan ses på som funksjonelle slag i et økosystem som opprettholder visse prosesser gjennom evolusjon og naturlig utvalg. 

Dette gjør det mulig for meg å understreke en ikke-antroposentrisk tilnærming til biologiske systemer. Dette er et viktig poeng som jeg argumenterte for i min nyeste bok Vitenskapsfilosofi og kritisk realisme et ikke- antroposentrisk alternativ (2021). Her utvikler jeg et begrep om et ikke-antroposentrisk verdensbilde. Altså er verdensbilde som aksepterer en forståelse av væren som uavhengig av mennesket. Dette overfører jeg til min funksjonelle realisme. Det betyr at funksjonene i naturen eksisterer uavhengig av om vi mennesker observerer eller kategoriserer dem. Naturen har sin egen indre logikk og organisering gjennom disse funksjonelle rollene. En funksjonell type er i så måte en objektiv kategori definert ved sin kausale rolle i livsprosessen. Dessuten er den multippel realiserbar, det vil si at de kan ha ulik fysisk struktur, men kan likevel fylle den samme biologiske funksjon. Min funksjonelle realisme går da ut på at disse funksjonelle rollene er fundamentale elementer i virkeligheten (realisme)

Funksjonell realisme og biosfæren

Slik jeg ser det er koblingen mellom funksjonelle typer og økofilosofi selve nøkkelen til å forstå naturen som noe mer enn bare en samling ressurser. Begrepet kan brukes for å gi naturen en form for «objektiv mening» eller indre logikk. Jeg introduserte begrepet i min dr avhandling i 1998 slik jeg nevnte. Senere koblet jeg det til økologien 2005 (i boken Økofilosofi, økologi, evolusjonsteori og transformativ læring). Her er de viktigste punktene i denne koblingen:

Slik jeg hevdet i boken tenker jeg naturen som et funksjonelt system av relasjoner. I økofilosofien forstår jeg økosystemer som komplekse helheter der ulike arter og prosesser fyller spesifikke funksjoner. En art er ikke bare en genetisk kode, men en funksjonell type som utfører en oppgave, som for eksempel. en pollinerer eller en nedbryter. Dette betyr at hvis en art forsvinner, forsvinner ikke bare et vakkert dyr, men en nødvendig funksjon i systemets overlevelse.

Dette omformulerte jeg som en kritikk av instrumentalisme og antroposentrisme. Mange ser på naturens funksjoner som noe som kun er nyttig for oss mennesker. Tanken bak utviklingen av økosystemtjenester er et godt eksempel på det. De er utviklet for å se på hva slags tjenester eller goder naturen gir oss mennesker. Det mener jeg er en feilslått strategi som et utgangspunkt for å begrunne en økofilosofi (jf Hessen). Det er en slags logisk brist kunne vi si. Jeg vil argumentere for at funksjonelle typer eksisterer uavhengig av mennesket. Det er her den ikke-antroposentriske tanken kommer til sin rett. Naturens organisering i funksjonelle slag skjer av seg selv gjennom evolusjon. Med dette mener jeg å vise at naturen har en iboende funksjonell struktur. Dette legger et filosofisk grunnlag for at naturen har verdi i seg selv, fordi den er et emergent selvorganiserende, fungerende livgivende system.

Dette leder til en påstand om en økologisk realisme som kan ses på som en kritikk av en annen populær doktrine innen akademia nemlig at alt vi foretar oss innen vitenskap eller andre områder er intet annet enn tekst eller en sosial konstruksjon. En del moderne filosofi hevder at «natur» bare er et begrep vi mennesker har funnet på. For eksempel ulike postmodernistiske tilnærminger (Lyotard, Derrida). Eller som Marc Sagoff (1997) og Christin Shraader Frechette (2001) har uttalt, at økologi er «fake science». Jeg bruker funksjonelle typer for å si det motsatte. Økologiske relasjoner som symbiose eller næringskjeder er reelle, objektive strukturer der ute i verden selv. Disse strukturene er funksjonelle slag som finnes ute i skogen og havet, enten vi beskriver dem eller ikke.

Det som kan understrekes her er derfor at vi må være oppmerksomme på sårbarhet og redundans i natursystemene. Det betyr at Jeg mener at begrepet kan hjelpe oss å forstå økologisk krise på en fruktbar måte. Siden en funksjonell type kan være multippelt realiserbar, det vil si at flere ulike arter kan fylle samme rolle, har naturen en viss innebygd sikkerhet (redundans). Men hvis vi ødelegger for mange arter som kan fylle samme funksjonelle rolle, kollapser hele det funksjonelle slaget, og dermed også økosystemet. Min økofilosofi blir da læredomen om å respektere de funksjonelle sammenhengene i biosfæren. Naturen er ikke en passiv kulisse, men et aktivt, fungerende nettverk av roller som vi mennesker er en del av, men ikke herrer over. For en biofilosof generelt, er det da viktig å bevare funksjonelle slag fordi de representerer selve "arbeidsoppgavene" som holder liv i økosystemene og biosfæren. Hvis et funksjonelt slag forsvinner, kan systemet kollapse, uavhengig av hvilke enkeltarter som var involvert. Her er noen konkrete eksempler på hvorfor de er kritiske:

I forhold til mine tidligere oppsummeringer av funksjonelle slag som gener, organismer og arter (Jakobsen 1998, 2003) og senere en utvidelse av dette til å omfatte i mer generelle termer økosystemer som funksjonelle slag (Jakobsen 2005) vil jeg ytterligere utvikle og presisere rammen for funksjonelle slag til å omfatte noen kategorier som jeg mener dekker min forståelse. Dette gjelder for eksempel pollinering som et typisk eksempel på et funksjonelt slag, det er det funksjonelle slaget befrukter. Dette slaget består av alt fra bier og humler til sommerfugler, flaggermus, blomsterfluer og fugler. Uten dette slaget kan vi si at befruktning og reproduksjonen av planter stopper opp. For å få fram det forvaltningsmessige perspektivet rundt funksjonelle slag understreker vi nok en gang at funksjonelle slag har multiple realiseringer, så da blir det et viktig poeng at dersom én bie-art dør ut, kan kanskje en annen ta over (redundans). Men hvis det funksjonelle slaget i sin helhet svekkes generelt, bryter matkjeden fullstendig sammen.

Et annet godt eksempel på et funksjonelt slag i naturen og som ytterligere befester min funksjonelle realisme er det som kalles nedbrytere. Det kan vi kalle det funksjonelle slaget «renovatører». Dette slaget inkluderer slike organismer som sopp, bakterier, mark og insekter. De bryter ned dødt organisk materiale som har en livsviktig funksjon i biosfæren. Uten disse slagene ville næringsstoffer og mineraler bli låst fast i døde organismer og jorda ville bli mer eller mindre ufruktbar. Til slutt ville biosfæren «kveles» i sitt eget avfall. I et forvaltningsperspektiv betyr dette at man ikke kan bare verne en sjelden utrydningstruet sopp som sådan, men må sikre at den funksjonelle typen nedbrytning av dødt materiale opprettholdes i økosystemet.

Dersom vi nå går over til fotosyntesen, som et funksjonelt slag, så kan vi si at dette representerer den livsviktige funksjonen i biosfæren eller det funksjonelle slaget "primærprodusenter" Dette slaget utføres av alt fra enorme regnskoger, tempererte skoger til mikroskopiske alger i havet. Dette slaget tar opp solenergi og CO2 fra luften og omdanner dette til kjemisk energi (næring) og produserer oksygen. I denne sammenhengen er det kritisk å forstå at dette slaget opprettholder global stabilitet. Det å bevare havalger er altså like kritiske viktig som å bevare skog, fordi de fyller den samme objektive funksjonen i det globale biosystemet.

Et siste eksempel på en utvidelse av mitt begrep om funksjonelt slag er for eksempel topp predasjon. Det er det funksjonelle slaget "regulator". Dette slaget er knyttet til slike organismer som, ulver, store rovfugler (ørn og ugler) eller haier i havet. De holder populasjoner av planteetere i sjakk. Uten dette slaget så kan vi få trofiske kaskader i visse områder, det vil si at for mange planteetere kan føre til at all vegetasjon forsvinner, noe som igjen kan føre til jorderosjon, skred og tap av andre arter. Dette funksjonelle slaget har derfor systemisk verdi. Det er funksjonen «kontroll» som er nødvendig for at økosystemet skal motstå indre og ytre entropi, altså bli motstandsdyktig mot forandringer, det vi med et annet ord kaller for økosystemets resiliens. (Vil du vite mer om eksemplene på det jeg kaller funksjonelle slag oven finner du det Norsk Institutt for Naturforsknings hjemmesider NINA.no)

Hvorfor jeg mener at dette er filosofisk viktig:

Med denne utvidelsen av sfæren for hva som inkluderes i begrepet funksjonelle slag blir vi nå i stand til på en mer presis måte og forstå deres betydning i min økofilosofi. Dersom vi bare konsentrerer oss om de naturlige slagne (for eksempel en spesifikk DNA-kode), ser vi bare enkeltting og individer. Hvis vi derimot ser på de funksjonelle slagene, får vi et godt holdepunkt for å utvide vår forståelse av at naturen er systemisk organisert. Å ta vare på funksjonelle slag handler nemlig om å bevare motstandskraften i økosystemet (resiliens). Det er evnen naturen har utviklet til å motstå sjokk eller restituere seg fordi mangfold med flere arter kan fylle samme rolle eller funksjon i systemet. Dette bevarer stabiliteten i naturlige systemer ved at de kausale kretsløpene for eksempel vann, karbon, næring, primærprodusent og regulator fortsetter å sirkulere i systemet.

Spørsmålet vi kan stille da er hvordan vi kan omgjøre dette til et filosofisk argument for naturmangfold og som er sterkere enn bare at "naturen er pen å se på"? Når vi bruker denne funksjonelle modellen, blir argumentet for naturmangfold systemisk og funksjonelt, heller enn bare estetisk eller moralsk. Det gir oss et sterkere forsvar for naturen fordi det baserer seg på en nødvendighet for liv og overlevelse. Her kan vi anføre tre særlige grunner til at dette argumentet er sterkt.

Det første argumentet er det jeg her vil kalle forsikringsargumentet eller på engelsk redundans. Dette har viktige implikasjoner. For dersom vi bare ser på arter som individer eller «ting» (naturlige slag) så blir vi blinde for mangfoldet. Det vil si at vi kan lure oss selv til å spørre det tilsynelatende meningsfulle spørsmålet om man virkelig trenger 200 ulike bie arter til å utføre pollinering. Det enkle svaret ut fra min filosofi er at det gjør vi, nettopp fordi dette utgjør en funksjonell naturlig reserve i økosystemet. Ettersom samme funksjon her er multippelt realisert, så fungerer mangfoldet som en slags forsikringspremie. Dersom vi på grunn av klimaendringer eller andre katastrofer - en art av det funksjonelle slaget dør ut - så kan en annen art som tåler mer varme kanskje ta over "rollen" til den som er dødd ut. Uten det biologiske mangfoldet har systemet stor fare for å kollapse, noe som medfører at livsviktige funksjoner kan dø ut ved første større eller mindre krise.

På denne bakgrunnen så sier funksjonell realisme at vi er objektivt avhengig av de funksjonelle slagene. Dette blir et argument for bevaring som er langt sterkere enn at vi sier «at vi liker skogen eller skogen er vakker å se på» eller vi sier at dette bare er menneskeskapte kategorier som vi påfører tingene. Vi mennesker er også funksjonelle slag. Mennesker er ikke isolerte individer i et hav av enkeltorganismer. Vi er en del av et system som er mye større enn oss selv, det vil si et system som krever at visse funksjoner som vannrensing og atmosfærisk kontroll utføres kontinuerlig for at vi skal overleve. Å ødelegge mangfoldet er da som å sage av den greinen vi sitter på. Det er ikke et spørsmål om smak, følelser eller vilkårlige merkelapper, men om den strukturelle stabiliteten i biosfæren.

Dette fører oss umiddelbart over i naturens "egenlogikk». I min økofilosofi argumenterer jeg for at naturen har en egen orden eller organisering som har vært der lenge før oss. Det jeg prøver å få fram er at naturen har en ontologisk status av nødvendighet, altså en måte å være på som er der uavhengig av oss, men som vi må lære oss å respektere og ha omsorg for. Dersom vi ender opp med å redusere mangfoldet forenkler vi det som er komplekst, sammensatt og selvregulerende til sårbare, lineære systemer. Vi bryter ned naturens evne til å skape og bære liv, altså et system som opprettholder seg selv. I min økofilosofi blir mangfoldet selve metoden naturen bruker for å sikre at de kritiske funksjonelle slagene alltid er operative. Å verne mangfold er derfor ikke en "hobby" for naturelskere, men en nødvendig forvaltning av de kausale kreftene som holder oss og alt annet i live.

Bruk av kritisk realisme i min økofilosofi

Jeg vil nå forsøke å vise hvordan jeg bruker kritisk realisme, inspirert av den engelske filosofen Roy Bhaskar til å begrunne min funksjonelle realisme og utviklingen av begrepet om funksjonelle typer. Det jeg skal vise, med dette som grunnlag, er at vi kan underbygge filosofisk at funksjonelle typer kan være objektive realiteter som en del av verdens kausale struktur (Bhaskar i Jakobsen 2021). Det er ingenting mystisk ved dette i det hele. Tvert imot faller det seg ganske naturlig. Her er de fire viktigste broene som bygger bro mellom funksjonell realisme og kritisk realisme. Nå skal det sies at Bhaskar selv ikke refererer til funksjonell realisme og funksjonelle slag, slik at dette blir, en utvidelse av Bhaskars eget perspektiv på mitt eget ansvar.

Kritisk realisme hevder med tyngde at virkelighetens kan forstås som lagdelte strukturer (stratifisering). Kritisk realisme understreker at virkeligheten består av ulike nivåer. Dersom vi tar vitenskapene som vi kjenner som utgangspunkt, så hevder kritisk realisme at virkeligheten består av ulike lag. De mest nærliggende lagene er fysikk, kjemi, biologi, psykologi og samfunn (Bhaskar i Jakobsen 2021). Ettersom jeg snakker om biosfæren så bruker jeg funksjonelle typer til å forklare det biologiske nivå. Det jeg sier er at et gen eller et hjerte eller en organisme eller et økosystem ikke kan forklares fullt ut gjennom fysisk oppbygging, struktur eller molekyler, (kjemi). De som hevder dette, er reduksjonister, fysikalister og/eller positivister, empirister. Slik jeg har hevdet så mener jeg at vi ikke kan forstå et gen eller et hjerte gjennom fysikk og kjemi. Ved å kalle dem funksjonelle slag, så erkjenner jeg i tråd med en kritisk realistisk tilnærming at det oppstår emergente (nye) egenskaper på de biologiske nivåene som ikke kan reduseres til noe annet enn seg selv sui generis. Disse egenskapene i biosfæren til forskjell fra kjemi og fysikk er bærere av reelle årsaks krefter (causal powers) som ikke fins på atomnivået.

Her anfører jeg at kausale krefter er et kriterium for at noe virkelig eller er en ontologisk realitet. Det kritisk realisme sier om dette er at noe er en realitet dersom det har eller kan ha kausal virkning, altså kan forårsake noe i verden (Bhaskar i Jakobsen 2021) På denne måten blir jeg i stand til å argumentere for at funksjoner, som for eksempel en topp predator ikke bare er en tekst eller et begrep i våre hoder. Funksjonen utøver en kausal påvirkning eller en faktisk kraft i det at den for eksempel endrer hjortens adferd, som igjen endrer skogens vekst. Siden funksjonen har virkninger i et system, så blir det et argument for at den må regnes som en objektiv del av virkeligheten. Dette må forstås som noe som er helt eller relativt uavhengig av mennesket eller menneskelige observasjoner.

I denne sammenhengen knytter vi oss opp til det Bhaskar kaller det transitive vis a vi det intransitive domenet. Dette er noe av kjernebegrepene i kritisk realisme som jeg ser som avgjørende i min ikke antroposentriske begrunnelse. I så måte understreker Bhaskar at det transitive domene må forstås som vår kunnskap om verden. Det knyttes opp til våre teorier, modeller, hypoteser og våre begreper om naturen. Kunnskapen er i så måte fallibel og kan endre seg over tid. Men på den andre siden har vi det intransitive domene. Dette er naturen i seg selv, de krefter og mekanismer, strukturer og systemer som eksisterer helt uavhengig av oss, som er der til stede ute i naturen helt og relativt sett uavhengig av mennesker eller våre observasjoner. (Bhaskar i Jakobsen 2021). Det er altså her jeg plasserer de funksjonelle slagene som omtales, det vil si i det intransitive domenet. Naturen slik den erkjennes er derfor "skåret opp" i funksjonelle roller av evolusjonen selv, ikke av menneskelig språk, teorier eller modeller. Selv om det er våre vitenskapelige begreper og modeller som er ment til å treffe (forstå) disse objektive funksjonelle strukturene.

Et særdeles viktig aspekt ved kritisk realistisk filosofi er at verden stort sett består av åpne systemer. De er ikke lukkede systemer som i et laboratorium eller i en maskinmodell. Den biologiske og økologiske sfæren operer i åpne systemer. I åpne systemer fungerer ikke lover lineært som i et laboratorium. I åpne systemer har vi med krefter og disposisjoner som tenderer til å gjøre ting under bestemte forutsetninger. De er tendenser i tingene som kan utløses eller ikke utløses alt ettersom forholdene ligger til rette. Det vil si at i åpne systemer så er det så mange og uforutsigbare variabler som virker på systemene at utfallet ikke er forutsigbart eller kan lukkes. (Bhaskar i Jakobsen 2021)

Biosfæren må forstås som et slikt åpent system. En funksjonell type som en pollinerer, en topp predator eller fotosyntesen fungerer som kausale mekanismer i åpne systemer og eller tendenser i tingene til å virke på bestemte måter under gitte forutsetninger. Det betyr ikke at de alltid må virke på den måten som de tendere til. Dette betyr at selv om en spesifikk bie ikke pollinerer en eneste blomst her og nå, eller en topp predator ikke fanger sitt bytte her og nå, eller at fotosyntesen er satt ut av nattemørket så eksisterer likevel tendensen eller mekanismen pollinering, topp predator og fotosyntesen som en stabiliserende disposisjonell kraft i systemet og som kan utløses når omstendighetene ligger til rette for det.

En "funksjonell realisme"

Mitt økofilosofiske prosjekt er å vise at biologiens kategorier og funksjonelle typer er like "harde" og virkelige som fysikkens atomer og elektroner. Ved å bruke kritisk realisme kan vi nå understreke følgende: Naturen består ikke bare av ting (materie), men av strukturerte roller og mekanismer (funksjoner) som er like objektive og nødvendige for at liv skal kunne opprettholdes. Dette gjør at min biofilosofi unngår både religiøs teleologi, at Gud har bestemt formålet og/eller blind materialisme det vil si at alt skulle være forklart ut fra tilfeldige atomer, elektroner og/eller molekyler.

Slik jeg ser det så kan vi i en politisk debatt eller i miljøforvaltning flytte perspektiv fra søkelys på "hva vi mister", for eksempel enkelte arter, til "hva som slutter å fungere" (systemiske funksjoner). Vi skal derfor flytte oss over i hvordan disse argumentene kan brukes praksis i for eksempel en utbyggingssak.

Fra artsvern til funksjonsvern

Det vi kan argumentere for nå er at vi i forvaltningen av norsk natur må gå fra artsvern til funksjonsvern. Det er en kjent sak at man i dagens forvaltningsregimer ofte krangler om at man skal ta vare på en spesifikk rødliste art, det kan være seg en art sommerfugler eller en sjelden mose art. Det man da sier som utbyggere er at "verden går da ikke under uten akkurat denne mosen». Dette er etter mitt syn å tenke svært reduksjonistisk og sneversynt empirisk. Det jeg har prøvd å påvise er at ved å bruke funksjonelle slag kan vi argumentere for at denne mosen er en del av et kritisk slag, det kan for eksempel være vannabsorpsjon. Hvis man fjerner for mange slike "realiseringer" av funksjonen vannabsorpsjon, øker risikoen for flom, erosjon og skred. Man verner ikke mosen fordi den er søt eller ligger pent til i terrenget, men fordi den utfører en objektiv jobb i lokalsamfunnets sikkerhet.

Gjennom mine økofilosofiske overveielser får jeg et motargument til visse holdninger som gjør seg gjeldende i forvaltningen av norsk natur, nemlig argumentene rundt erstatningsnatur. Utbyggere foreslår ofte å plante nye trær et annet sted for å kompensere for naturinngrep. Mitt utgangspunkt er i stedet å spørre om den nye naturen faktisk fyller de samme funksjonelle rollene. Her kan vi vise til at en monokultur av gran som visstnok kan binde opp CO2 fyller likevel ikke de samme rollene som en gammelskog når det gjelder nedbryting eller habitat-støtte. Man kan ikke erstatte et komplekst funksjonelt slag med en forenklet versjon uten at systemet mister sin stabilitet.

Her må vi innføre føre-var-prinsippet og begrepet systemisk risiko. Politikere og beslutningstagere snakker ofte om risiko i økonomiske termer. Dette er svært ensidig og en særdeles problematisk strategi i en biofilosofisk sammenheng. Grunnen er den, slik jeg har prøvd å vise, at det å fjerne mangfold er noe som reduserer sikkerhetsnettet (redundans) i de funksjonelle slagene. Vi kan sidestille det med å fjerne nødutganger i et bygg. Det er kanskje billigere her og nå, men det øker den systemiske risikoen for kollaps i systemet ved neste tørke, flom eller pandemi. Miljøforvaltning slik jeg har argumentert for bør heller sette søkelys på en form for bioinfrastruktur-vedlikehold.

Jeg mener å understreke nettopp dette poenget at naturen må oppfattes som grunnleggende infrastruktur. Det betyr rett og slett at istedenfor å se på naturvern som en kostnad, eller noe som hindrer vekst eller økonomisk utbytte, rammer dette perspektivet naturen inn som selve forutsetningen for økonomi. De funksjonelle slagene produserer de "tjenestene" vi tar for gitt. Det representerer goder og tjenester som naturen gir oss helt gratis. Hvis vi ødelegger naturens egen evne til å rense vann eller regulere skadedyr (funksjonelle slag), kan det derfor ende med at staten må bruke milliarder på å bygge dyre, tekniske løsninger som gjør en dårligere jobb, på sikt.

Når man på denne måten snakker om funksjonelle slag, gjør man naturvernet rasjonelt og systemisk. Det handler om en objektiv funksjonalitet, ikke bare følelser. Det handler om langsiktig sikkerhet, ikke bare kortsiktig profitt.

Et velkjent eksempel på at min økofilosofiske holdning er gjeninnføringen av ulv i Yellowstone nasjonalpark i 1995.

Dette er kanskje det mest berømte eksempelet på hvorfor det er avgjørende å bevare eller gjeninnføre et funksjonelt slag. Dette er bruk av funksjonell realisme i praksis. Ulven er av det funksjonelle slaget topp-predator. Før 1995 fantes det mange arter i Yellowstone (naturlige slag), men det manglet en spesifikk funksjonell rolle, blant annet den som regulerer store planteetere ovenfra og ned. Problemet ble at uten dette funksjonelle slaget ble hjortedyr-bestanden (elk) for stor. De beitet ned alt av ungbjørk og vier ved elvebreddene. Ved å gjeninnføre ulven, gjeninnførte man ikke bare et vakkert dyr, men selve funksjonen «kontroll» (Ripple og Beschta 2004)

Dette resulterte i en trofisk kaskade det vil si omfattende funksjonelle ringvirkninger. Det jeg mener her er at når det funksjonelle slaget topp-predator kom tilbake, utløste det en rekke kausale virkninger i andre funksjonelle slag. Fordi ulven holdt hjorten i bevegelse (fryktens økologi), fikk trærne vokse opp igjen. Dette gjenetablerte funksjonen skygge og stabilisering langs elvene en slags vegetasjons funksjon. Da trærne kom tilbake, kom beveren, et annet funksjonelt slag tilbake. Beveren bygger dammer, som fyller funksjonen «vannlagring og habitatbygging» for fisk og amfibier. Beveren har et økosystem funksjon. Dessuten var det slik at ulvens kadavre ga mat til åtseletere (ravn, bjørn, ørner), som styrket funksjonen næringsgjenvinning, altså en nedbryter funksjon (Ripple og Beschta 2004). Den seneste nyheten om dette vellykkede eksperimentet er at gjeninnføringen av ulv også har påvirket vegetasjonen helt ned il bærproduksjonen i områder, noe som det funksjonelle slaget bjørner er spesielt fornøyde med (forskning.no)

Vi kan dermed konkludere med følgende. Yellowstone-eksempelet viser at biosfæren ikke bare er en liste over arter, men et nettverk av funksjoner. Uten ulven var systemet «funksjonelt amputert». Ved å bringe tilbake det funksjonelle slaget ble systemet resilient (robust) igjen. Naturen begynte å regulere seg selv uten menneskelig innblanding. Dette illustrerer poenget om at vi må verne om naturens egenlogikk. Når vi fjerner en funksjonell type, starter vi en dominoeffekt som svekker hele biosfærens evne til å opprettholde liv.

La oss derfor se hva som skjer dersom vi ikke ivaretar funksjonaliteten i biologiske systemer. Vi viser her til et like kjent eksempel på det motsatte av det som skjedde i Yellowstone.

I naturforvaltning prøver man å identifisere nøkkelarter. Det er de artene som har lav redundans, det vil si at det er ingen andre arter som kan ta over jobben deres, dersom de forsvinner. Man prøver derfor å beskytte nøkkelarter ekstra godt for å unngå systemkollaps. Vi skal ta et eksempel på hva som skjer når en funksjonell type forsvinner helt fra et område, altså når redundansen er null?

Når en funksjonell type forsvinner helt og det er null redundans (ingen andre arter kan ta over jobben), oppstår det som kalles en funksjonell kollaps. Dette er det mest dramatiske beviset på at naturen er et sammenhengende, funksjonelt system. Her er et klassisk og skremmende eksempel: Eksempelet er knyttet til tapet av sjøotere og "Urchin Barrens". Langs kysten av Nord-Amerika fantes det en gang enorme tareskoger. Disse skogene er avhengige av en spesifikk balanse mellom tre parter eller arter, det gjelder tare, kråkeboller og sjøotere. Sjøoteren er den eneste arten i dette økosystemet som fungerer som en effektiv topp-predator på kråkeboller. Det finnes ingen andre arter (lav redundans) som spiser nok kråkeboller til å holde bestanden nede. På 1800-tallet ble sjøoteren jaktet til randen av utryddelse for pelsen sin. Den funksjonelle typen otere forsvant fra store områder. Uten otere til å spise dem, eksploderte kråkebollebestanden. Kråkebollene spiste opp all taren helt ned til røttene. De frodige tareskogene (som fungerer som barnehager for fisk og binder enorme mengder CO2) ble forvandlet til "Urchin Barrens" – undersjøiske ørkener av bare stein og kråkeboller det vil si at økosystemet kollapset (Norderhaug og Christie (2009).

Det samme problemet med overbeskatning på steinbit, som holder kråkebollebestanden i sjakk, ble registrert i Porsangerfjorden i Norge der en vellykket redningsaksjon resulterte i at man fikk bukt med problemet (Havforskingsinstituttet.no). Her kan jeg også vise til en artikkel av Even Moland (Havforskningsinstituttet) i Fiskeribladet forleden som spør det lakoniske spørsmålet hva drøbakskråkebollen, stingsild i Østersjøen og lundefugl på Røst har til felles? Og svaret hans at de er alle påvirket av økosystemoverfiske. Han viser deretter til at på økosystemnivå henger egentlig alt sammen, slik at overbeskatning av sild i et område kan får store konsekvenser på fugl i andre områder, det vil si gi kaskader av ringvirkninger som vi ikke overskuer konsekvensene av i det hele. Her utspiller den funksjonelle rasjonaliteten i økosystemet seg for åpne øyne (fiskeribladet.no)

Hvorfor dette støtter min økofilosofi:

De som bare ser på enkeltarter (reduksjonister/empirister), forsto ikke at ved å fjerne én art (oteren), ødela de livsgrunnlaget for hundrevis av andre arter (fisk, krabber og seler). Dette er en form for systemisk blindhet. Sjøoterens "jobb" var en objektiv funksjonell realitet som holdt systemet sammen. Da jobben ikke lenger ble gjort, endret hele den fysiske virkeligheten i havet seg. Fordi det ikke fantes andre arter som kunne fylle oterens rolle, var systemet ekstremt sårbart på grunn av manglende resiliens.

Hva lærer dette oss i dag?

I dag ser vi lignende faretegn med pollinering i visse landbruksområder (ved siden av overfiske som nevnt). Hvis alle insektene som utfører funksjonen pollinering forsvinner, kan vi ikke bare erstatte dem med teknologi uten enorme kostnader og tap av matsikkerhet. Dette viser hvorfor vi må innta en ikke-antroposentrisk tilnærming: Vi må beskytte funksjonene i naturen, ikke bare fordi de er "nyttige" for oss, men fordi de er de fundamentale byggesteinene som holder alt liv oppe. En planet med liv er bedre enn en planet uten liv (Hans Jonas, Ansvarets Princip 1994)

Hvordan kan funksjonelle realisme brukes av biologer

Biologer bruker sjelden begrepet «funksjonelle slag» i det daglige feltarbeidet, men hele den moderne biologien er bygget på dette prinsippet, Det bør likevel understrekes at fordi biologer ikke har et objektivt forhold til funksjoner og en lagdelt disposisjonsontologi med emergente egenskaper, tenker de ofte i reduksjonistiske, mekanistiske og antroposentriske termer. Selv om de i realiteten bruker funksjonelle verktøy og kritisk realisme i praksis for å forstå systemer fremfor bare å telle arter, så er deres holdninger fortsatt styrt av reduksjonistiske og empiristiske holdninger. (Her er en liten oppfordring. Biologisk utdanning burde fokusere mer på naturlige funksjoner og undervisning i kritisk realistisk filosofi slik at de kunne argumentere for biosfærens lagdeling og funksjonelle kausale strukturer).

Likevel snakker biologer om funksjonelle grupper (functional groups). De bruker altså funksjonsspråk i praksis selv om de ikke vedkjenner seg det i teori. I stedet for å se på hver enkelt art, deler biologer organismer inn i grupper basert på hva de gjør i økosystemet. Et eksempel her kan være i en innsjø der biologer snakke om «skrape-etere» eller snegler som skraper alger versus «filtrerere» det vil si muslinger som renser vannet. Hvis alle «filtrerere» forsvinner, kollapser vannkvaliteten, selv om det fortsatt er mange «skrape-etere» igjen. Her er det rett og slett den funksjonelle typen som teller for systemets helse.

Biologer snakker også om funksjonelt mangfold (functional diversity). Dette er måten de gjør det på. Biologer måler i dag ofte funksjonelt mangfold fremfor bare «artsforskjeller». Hvis du har ti fuglearter som alle spiser nøyaktig det samme frøet, har du lavt funksjonelt mangfold. Hvis du derimot har tre arter der én er rovfugl, én er åtseleter og én er frøeter, er det funksjonelle mangfoldet høyere, og økosystemet er mer hardført (resilient).

Vi må ikke glemme økosystemtjenester i denne sammenhengen. Dette er blitt forvaltningens måte å verdsette funksjonelle slag på. Biologer kartlegger hvilke funksjoner som er kritiske for mennesker og natur. Økosystemtjenestene utgjør i så måte goder for oss mennesker. Et eksempel her er mangroveskog fungerer som barriere mot bølger. Biologer studerer ikke bare trærne som individer, men som en funksjonell sperre mot tsunamier og erosjon som beskytter mennesker og andre arter. På samme måte oppfattes skog og planter som med sine røtter stabiliserer jordsmonnet og holder på vann i dal og fjellsider som viktige funksjoner som forhindrer jordskred og ras i utsatte områder og som kan påvirke oss alle. Også knyttet til en artikkel på forskningsnytt nylig der overskriften lød: Jordskred: – Det er avgjørende å vite nøyaktig hvilken skog vi rett og slett ikke har råd til å hugge ned, skrevet av Per Olav Solberg (forskning.no)

Biologer bruker også funksjon til å forklare et slikt biologisk fenomen som konvergent evolusjon. Biologer bruker dette for å forstå hvordan helt ulike arter (naturlige slag) ender opp med å ligne hverandre fordi de fyller samme funksjonelle rolle. En delfin (pattedyr) og en hai (fisk) har utviklet nesten identiske strømlinjeformede kropper. De er ulike naturlige slag, men de er samme funksjonelle type i rollen som hurtigsvømmende jegere i åpent hav. Dette gjelder for et utall av funksjonelle slag i biosfæren. De kan utføre den samme oppgaven i et biologisk system, men være svært ulike fysiske ting (naturlige typer). Biologer har oppdaget nå nylig at kjempetusenfryden på Galapagos (Darwins øyer) har utviklet et bladsystem som er effektivt mot varme og uttørring og som er realisert i flere arter (naturlige slag) av den samme funksjonelle typen (forskning.no, Jakobsen 1998)

Når biologer skal reparere ødelagt natur, altså drive med restaureringsøkologi, fokuserer de også på å få de funksjonelle mekanismene på plass igjen. Hvis en skog er død, holder det ikke å bare plante trær. Biologene må sørge for at det funksjonelle slaget nedbrytere (sopp og insekter) er til stede for å resirkulere næringen, ellers vil de nye trærne aldri overleve over tid. For en biolog refereres det til funksjonen som noe som forklarer hvorfor en art finnes der den er. Som vi argumenterer for, ser biologen at naturen har en objektiv organisering. Man snakker om at arter kan være "utskiftbare" deler i et større komplekst hele av livsviktige funksjoner. Vi kan da spørre hvordan dette gjør det lettere for biologer å argumentere for vern av naturtyper som myr eller gammelskog, fremfor bare vern av enkeltarter? Når biologer bruker perspektivet funksjonelle slag, skifter argumentet for vern fra å handle om enkeltskjebner (artsnivå) til å handle om systemisk svikt (naturtypenivå). Her er tre tydelige eksempler på naturtyper som vernes på grunn av sine unike funksjonelle roller:

Her har vi en ytterligere utvidelse av mitt begrep om funksjonelle slag. En myr for eksempel kan beskrives som et funksjonelt slag av typen hydrologisk brems og karbonlager. Dersom man ser på en myr kun som en samling mosearter (naturlige slag), kan den virke lite verdifull i seg selv. Imidlertid som naturtype fyller den kritiske funksjoner. Myra er som en enorm svamp. Den suger opp nedbør fra omgivelsene og slipper det sakte ut igjen. Dette er et funksjonelt slag karakterisert som flomdemper og vannregulator og som dermed beskytter alt liv nedstrøms. Myra hindrer også nedbryting av organisk materiale. Den fungerer som et karbonlager. Den fanger karbon. Dersom vi tar dette til etterretning så kan vi nå si at det å bygge ned en myr er ikke bare å fjerne mose, men det er å fjerne en kausal mekanisme som stabiliserer både lokalt vannmiljø og globalt klima.

Gammelskog er ytterligere et eksempel på et funksjonelt slag. Det kan kalles for det funksjonelle slaget nærings-resirkulerer. I en moderne plantasjeskog er trærne jevnaldrende og "funksjonelt fattige". I en gammelskog finnes det nisjer som utfører komplekse oppgaver. Gammel og råtnende ved er hjemmet til tusenvis av sopp- og insektarter. Disse utgjør det funksjonelle slaget nedbrytere. Uten denne naturtypen stopper den naturlige gjødslingsprosessen opp. Biologer argumenterer for at vi må verne gammelskog fordi den innehar en funksjonell kompleksitet for eksempel samspillet mellom røtter og soppnettverk og som ikke kan gjenskapes ved å plante nye trær. (NINA.no)

Ålegrasenger og tareskog er eksempler på et funksjonelt naturlig slag ut fra min tidligere definisjon. Det er det funksjonelle slaget marin barnehage og karbon lagrer. Langs norskekysten finnes det store områder med ålegras og tareskog. Ålegras er et fristed og beskyttelse for småfisk. Ålegraset fungerer også som en fysisk struktur som demper bølger og gir skjul. Dette er det funksjonelle slaget habitatbygger. Her lever yngel fra torsk og andre fiskearter. Det biologiske argumentet for vern er at hvis vi fjerner ålegraset for å bygge en småbåthavn, fjerner vi "rekrutterings-funksjonen" for hele kystøkosystemet. Det hjelper ikke å verne torsken (arten) hvis vi fjerner det funksjonelle slaget (ålegrasenga) som torsken er avhengig av for å vokse opp. (Havforkningsinstituttet.no) Dessuten er tareskogen et karbon lagrer. Tare binder CO2 i fotosyntesen og karbonet lagres i taren når den synker ned på sjøbunnen. På den måten har man funnet ut at taren har en like livsviktig funksjon som karbon lagrer som regnskogen (Havforskningsinstituttet.no)

Hvorfor dette er et sterkt argument:

VI kan vise til at tekniske løsninger som flomvoller eller kunstig gjødsel er dårlige og dyre etterligninger av naturens egne funksjoner. Naturens egne ordninger er uerstattelige. Man forklarer at hvis man fjerner naturtype A, så kollapser ressurs B for eksempel fiskerier eller rent drikkevann, det som vi her har forstått som livsviktige kausale kjeder. Dette fører oss tilbake til mitt økofilosofiske poeng: Naturen er en hierarkisk struktur av funksjoner og kausale kjeder. Å fjerne en naturtype er som å fjerne et operativsystem fra en datamaskin – maskinvaren (jorda/vannet) er der fortsatt, men ingenting fungerer lenger.

Hvordan ser naturforvaltning ut fra dette økofilosofiske perspektivet?

Fra dette perspektivet vil naturforvaltning se fundamentalt annerledes ut enn en ren forvaltning av "ressurser" eller "arter". Det ville vært en forvaltning basert på funksjonelle slag og kritisk realisme. Vi kan nevne noen av konsekvensene dette bør ha for naturforvaltning. For det første kan vi snakke om at vi bør gå fra å telle arter til å forstå systemintegritet. I dag teller forvaltningen ofte individer av truede arter. Vi må heller flytte fokus til om de kausale mekanismene i økosystemet er intakte. I stedet for bare å spørre "Hvor mange ulver har vi?", spør man: "Fyller ulven sin funksjonelle rolle som regulator av hjortevilt i dette området?" Målet er ikke et statisk antall dyr, men et fungerende system som kan regulere seg selv (autonomi).

For det andre har vi forståelsen av naturen som kritisk infrastruktur. Slik vi har vist gjennom vår tilknytning til kritisk realisme ser vi altså på naturens funksjoner som objektive nødvendigheter. Forvaltning blir dermed ikke en kamp om "interesser» for eksempel utbygging vis a vi kosmetisk naturvern. Det vi her snakker om er vedlikeholde av livsnødvendig bioinfrastruktur. Inngrep i en myr behandles ikke som et spørsmål om estetikk eller følelser, men som å fjerne et flomvern. Man kan ikke "forhandle" med tyngdekraften eller hydrologiske lover. På denne måte kan man gi miljøvern en høyere juridisk og politisk status fordi det handler om å bevare de intransitive (uavhengige) betingelsene for menneskelig eksistens.

Det tredje poenget som skal fremholdes her er resiliens (motstandskraft) gjennom multippel realisering. Siden funksjonelle slag kan utføres av flere ulike arter, blir mangfold selve sikkerhetsmekanismen i forvaltningen. I praksis vil det si at man verner ikke bare én type pollinerer, men sikrer et bredt spekter av insekter. Dette er forvaltning for redundans. Logikken i dette er hvis klimaet endrer seg, må vi ha "reserve-arter" som kan steppe inn og utføre den samme funksjonelle jobben. Slik vi har sagt så er en artsfattig natur en funksjonell svært sårbar natur.

Det fjerde poenget vi skal anføre er at forvaltningen må bygge på et ikke-antroposentrisk natursyn. I dette ligger det en kritikk av ideen om at naturen kun har verdi når den er nyttig for oss. Det man må tenke er at man skal forvalte naturområder for deres egen skyld, fordi de har en indre funksjonell logikk. Man lar skog stå og råtne som død ved selv om det ikke gir økonomisk gevinst, fordi det opprettholder det funksjonelle slaget "nedbryting", som er en objektiv del av jordas livsprosesser.

Det femte poenget i en forvaltning basert på denne økofilosofiske tilnærming er en føre-var systemforståelse. I kritisk realisme er systemer "åpne" og uforutsigbare, ikke lineære som i et laboratorium. Naturforvaltningen må derfor være ydmyk. Siden vi ikke kjenner alle de komplekse kausale sammenhengene mellom funksjonelle slag, eller spesifikke «vippepunkter» i systemene må vi unngå inngrep som kan utløse trofiske kaskader det vil si kjedereaksjoner av sammenbrudd.

Oppsummert kan vi da si at slik vi forstår det her, må forvalteren jobbe etter tanken om å være "system-maker". I denne økofilosofiske verden er naturforvalteren ikke en gartner som pynter, men en med-maker som sørger for at de kausale kjedene (funksjonelle slag) i biosfæren fortsetter å gripe inn i hverandre. Det handler om å sikre at naturen forblir et selvorganiserende livgivende system.

Ut fra min biofilosofi, med røtter i funksjonell slag og kritisk realisme, kan vi da definere resiliens slik:

Resiliens er et biosfærisk systems evne til å opprettholde sine grunnleggende funksjonelle slag (kausale mekanismer) på tross av ytre forstyrrelser eller indre forstyrrelser, sikret gjennom multippel realisering av disse funksjonene.

Hva ivaretar denne definisjonen. For det første kan vi snakke om funksjonell overlevelse og system identitet. Resiliens handler ikke om at hver enkelt art (naturlig slag) overlever, men om at de livsviktige oppgavene i systemet for eksempel pollinering, nedbryting og energiproduksjon, fortsetter å virke. Et system er resilient så lenge systemets kausale mekanismer er intakt. Det understrekes også at mangfold er en funksjonell reserve (redundans). Siden en funksjonell type er multippelt realiserbar, betyr resiliens at systemet har flere ulike arter som kan fylle den samme funksjonen. Hvis én art forsvinner på grunn av katastrofer eller klimaendringer, finnes det andre arter i det samme funksjonelle slaget som kan overta den samme oppgaven. Mangfold blir på denne måten naturens egen forsikringspremie. For det tredje antyder definisjonen en kausal styrke i åpne systemer. I tråd med kritisk realisme ses resiliens som systemets kapasitet til å absorbere sjokk, indre og ytre trusler (entropi), uten at de underliggende intransitive mekanismene eller naturens egne lover og kretsløp, bryter sammen og fører til en irreversibel tilstandsendring. Mitt utgangspunkt her er at resiliens er naturens evne til å fortsette å være et selvorganiserende system fordi det har nok funksjonell dybde til å reparere seg selv.

I internasjonal miljøpolitikk og konsekvensutredninger (forkortet KU eller EIA på engelsk) utfordrer vi definisjon av resiliens den rådende praksisen på flere fundamentale punkter. Environmental Impact Assessment Training Resource Manual.

Her er hvordan dette perspektivet kan endre måten vi vurderer naturinngrep på. Vi går fra artsregnskap, det vil si å telle arter til det vi kan kalle funksjonell sårbarhet. Dagens utredninger fokuserer ofte på å telle antall rødlistearter i et område. Hvis man ikke finner en spesifikk truet art, får utbyggingen ofte grønt lys. Utfordringen her er at vi kan argumentere for at vi må se på om inngrepet svekker multippel realisering. Selv om de artene som fjernes er "vanlige", kan de være de siste som opprettholder en kritisk funksjonell type i det aktuelle området. Dette kan føre til endring i politikere og andre beslutningstageres holdninger i form av at man må vurdere om inngrepet reduserer systemets "reservekapasitet" (redundans), fremfor bare å se på om enkelte individer dør.

I internasjonal politikk er det en økende trend til at utbyggere kan "betale" for å ødelegge natur ett sted ved å verne eller restaurere natur et annet sted. Ut fra funksjonell realisme er ikke naturtyper nødvendigvis utskiftbare på denne måten. En myr i Trøndelag utfører en spesifikk kausal jobb i sitt lokale hydrologiske system. Å verne en skog i regnskogen som kompensasjon, gjenoppretter ikke den funksjonelle resiliensen som gikk tapt lokalt. Det vil kreve politisk endring. Mitt utgangspunkt er et krav om at funksjonalitet må erstattes på samme sted og med samme virkning.

Det bør bli et sterkere søkelys på «Tipping Points» eller vippepunkter Kritisk realisme lærer oss at systemer er åpne og komplekse. Små inngrep kan virke ufarlige helt til man når et punkt der en funksjonell mekanisme kollapser som for eksempel at jordsmonnet slutter å binde vann. Det er en utfordring at dagens utredninger ser ofte på inngrep isolert og stykkevis og delt utbygging. Vi mener det må til et krav politisk endring. Man må vurdere den akkumulerte svekkelsen av resiliens. Hvor mange "små" inngrep tåler det funksjonelle slaget før det slutter å virke?

Fra det ovenfor nevnte snakker vi da om reell arealnøytralitet Begrepet arealnøytralitet vinner frem internasjonalt (at vi ikke skal bygge ned mer natur enn vi restaurerer). Her vil vi advare mot at "areal" bare er et geometrisk mål. Det som betyr noe, er funksjonell nøytralitet. Dette fører til krav om endring i politikken. Dersom det bygges ned 10 dekar natur, må man restaurere 10 dekar som beviselig har de samme funksjonelle slagene og den samme graden av multippel realisering (resiliens).

Vi kan da oppsummere ut fra denne biofilosofiske tilnærmingen at kravet til internasjonal miljøpolitikk må slutte å behandle natur som en "ressurs-beholder" og begynner å behandle den som et aktivt, kausalt system. En konsekvensutredning bør derfor ikke være en liste over arter, men en risikoanalyse av systemets evne til selv-reparasjon. Til slutt skal vi ta et eksempel for å belyse våre poenger i forhold til norsk naturforvaltning. Det gjelder utbyggingen av vindkraft i urørt natur for eksempel på Fosen, Øyfjellet eller Hattfjelldal. Her kolliderer ofte ulike virkelighetsoppfatninger og maktstrukturer med biodynamiske systemer og kulturelle verdier.

Funksjonell realisme: Naturen som subjekt, ikke objekt

I dagens forvaltning blir natur ofte behandlet som en "ressurs" eller et areal som kan erstattes gjennom avbøtende tiltak (som å plante trær et annet sted). Med min funksjonelle realisme ville man sett på fjellet eller myra som et funksjonelt, levende system med en egenverdi som ikke kan reduseres til kilowatt-timer. Forvaltningen måtte da ha anerkjent at økosystemet har "interesser" og funksjoner som eksisterer helt uavhengig av menneskets behov for strøm. Man flytter fokus fra hva naturen er for oss til hva den gjør for seg selv.

Kritisk realisme: Å avdekke de dype strukturene

Kritisk realisme (inspirert av Roy Bhaskar, som jeg bygger på) skiller mellom det vi observerer (empiri), det som faktisk skjer (faktiske hendelser), og de dype strukturene som forårsaker det (det dype nivået) (Bhaskar i Jakobsen 2021). I en vindkraftsak vil en kritisk realistisk analyse avdekke at konflikten ikke bare handler om rein eller turbiner, men om dypere økonomiske og politiske strukturer (som kapitalistisk veksttvang eller snever teknokratisk styring). Her vil vi argumentere for at forvaltningen ofte bare forholder seg til det "empiriske" nivået (støyrapporter, antall kvadratmeter beslaglagt), mens de overser de underliggende mekanismene (det reelle) som gjør at vi i det hele tatt ser på natur som noe som kan ofres for økonomisk vekst. Hvis man brukte en funksjonell realistisk tilnærming i en slik sak, ville konklusjonen ofte blitt en "nei-prioritering". Ut fra vårt standpunkt ville vi avvist ideen om at teknologiske løsninger (vindkraft) automatisk er "grønne" hvis de ødelegger de dypere økologiske funksjonene og overser naturens egenverdi.

En case-studie av vindkraftutbygging ut fra denne økofilosofiske modellen

Sjonfjellet (på Helgeland) er et ekstremt relevant eksempel, fordi dette området preges av sammenhengende fjelløkosystemer, reinbeite og viktige trekkruter for rovfugl. Dette er en case-studie, basert på biofilosofien funksjonell integritet vis a vi teknisk energi på Sjonfjellet.

Først og fremst ville det være snakk om identifisering av de funksjonelle slagene, det vil si en kausal kartlegging av biologisk mangfold. På Sjonfjellet ville forskeren sett forbi de enkelte mose- og lavartene og identifisert de store "biosystemene" i landskapet. Her ville man først måtte finne ut av hva som er det funksjonelle slaget «topp-predator eller luftromsregulator» og at dette rommet fylles av havørn og kongeørn i området. Man må være seg bevisst at de ikke er bare fugler, de er tvert imot de kausale mekanisme som kontrollerer bestander av mindre dyr og åtseletere. Dertil kommer det funksjonelle slaget «beiter eller landskapsformer» som fylles av reinen i tillegg til smågnagere. Reinen er en økologisk aktør som gjennom beiting og tråkk opprettholder den åpne fjellvegetasjonen. Uten denne funksjonen gror fjellet igjen. Vi får forbusking. Dessuten må man ikke glemme det funksjonelle slaget «karbonlager og torvmyr» som fylles av fjelltjern og myrer på fjellplatået som holder på vann og binder karbon.

Problemet her er da fragmentering som tap av "multippel realisering". Dette blir synlig ved utbygging. Vindturbiner og tilhørende veier kutter landskapet i biter. Problemet blir at for reinen, som er det funksjonelle slaget "beiter", betyr ikke antall meter vei bare antall meter tapt gress. Det skaper en funksjonell barriere som manifesterer seg i frykt eller fysisk hinder og som gjør at hele fjellplatået slutter å fungere som et sammenhengende beitesystem. Analysen består da blant annet i at selv om reinen ikke dør ut, blir dens funksjonelle rolle deaktivert på store arealer. Vi mister den kausale kraften som holder fjellet åpent.

Dette leder så til en kollisjon mellom to "grønne" funksjoner kunne vi si. I dette ligger det en dyp filosofisk konflikt som vi er opptatt av. Det vi har med å gjøre er teknosfærens funksjon eller Vindturbiner som en kunstig funksjonell type for utvinning av kinetisk energi (strøm) opp mot biosfærens funksjon den som ivaretas av ørnen og myras rolle i å opprettholde økologisk stabilitet. Dersom vi gjør en kritisk realistisk vurdering av dette forholdet, må vi spørre om strømproduksjon er en erstatning for økologisk resiliens? Det enkle svaret på dette er selvfølgelig nei. Vi ville argumentert for at strøm er en menneskelig nyttefunksjon (transitiv), mens ørnens regulatoriske rolle er en nødvendig naturkraft (intransitiv). Å ofre det intransitive for det transitive er en systemisk risiko.

I denne sammenhengen må vi også vurdere "fryktens økologi" i luftrommet. For ørnen fungerer vindturbinene som "kunstige predatorer". Her får vi en funksjonell svikt. Hvis ørnen dør eller flykter, forsvinner funksjonen "topp-predasjon". Dette kan føre til en trofisk kaskade der for eksempel kråkefugl eller rødrev og åtseletere tar overhånd, noe som igjen truer bakkehekkende fugler til dels rype. Konklusjon blir da ut fra vår økofilosofiske tilnærming at inngrepet på Sjonfjellet fjerner ikke bare areal, det "trekker ut støpselet" på de naturlige kontrollmekanismene i fjellet og ødelegger den biodynamiske strukturen i fjellandskapet.

I en sluttrapport om dette caset kunne vi da spørre om Sjonfjellet er "utskiftbart"? Utbyggere argumenterer ofte for at "vi har nok fjell i Norge". Det biofilosofiske svaret er at Sjonfjellet har en unik funksjonell plassering mellom fjord og innland. Det er en spesifikk realisering av en kystalpin funksjonstype. Man kan ikke "kompensere" for tapet av Sjonfjellet ved å verne en skog i innlandet, fordi de utfører helt ulike kausale jobber i det regionale systemet på Helgeland ganske enkelt. Dette gjelder for mange fjelløkosystemer i norge, der man planlegger utbygging av vindturbiner.

Konklusjon: ansvar i en sårbar funksjonell virkelighet og systemisk integritet

Denne biofilosofiske og økofilosofiske tilnærmingen tvinger oss til å revurdere menneskets plass i biosfæren. Hvis vi anerkjenner at naturen består av objektive, funksjonelle slag med sine egne kausale mekanismer og lovmessigheter, kan vi ikke lenger se på oss selv som ingeniører som fritt kan redesigne landskapet etter forgodtbefinnende. Vi er snarere avhengige passasjerer i et biologisk levende system hvis resiliens hviler på en kompleksitet vi ennå ikke fullt ut forstår, ensi predikere konsekvensene av.

Ved å forene funksjonell realisme med kritisk realisme, gir det oss et natursyn som er både ydmykt og vitenskapelig strengt. Det er ikke lenger nok å bevare arter som isolerte museumsgjenstander. Vi må i stedet verne om selve evnen naturen har til å opprettholde seg selv. Når vi gjennom utbygging og fragmentering tynner ut de funksjonelle slagene og rekkene, fjerner vi ikke bare biologi, men vi deaktiverer de selvregulerende mekanismene som har stabilisert jorda i millioner av år og kommet seg etter både store kalde og varme katastrofer.

Å ta dette perspektivet inn over seg i moderne forvaltning betyr å anerkjenne naturen som kritisk infrastruktur. Det innebærer en erkjennelse av at menneskelig teknologi sjelden kan erstatte den multippelt realiserbare styrken som ligger i et intakt økosystem. Vårt ansvar er derfor ikke bare å beskytte naturen for dens skjønnhet, men å respektere dens indre logikk og funksjonelle integritet. Bare ved å sikre at naturens egne mekanismer får fortsette å gripe inn i hverandre, kan vi sikre en biosfære som er resilient nok til å bære både oss og fremtidige generasjoner.

Forfatteren har benyttet [Google ai-modus, Gimini] til språkvask og redigering av manuskriptet. Forfatteren har selv gått gjennom og godkjent alle endringer, og står fullt ut ansvarlig for tekstens innhold og språklige presisjon.

Litteratur

(Eksemplene som jeg har brukt for å illustrere funksjonelle slag i dette manuset er å finne på Norsk Institutt for naturforsknings hjemmesider NINA og Havforskningsinstituttets hjemmesider)

Bhaskar, R. (1993). Dialectic: The Pulse of Freedom. London: Verso.

Bhaskar, R. (1994). Plato etc.: Problems of Philosophy and their Resolution. London: Verso.

Bhaskar, R. (1997). A Realist Theory of Science (revised edition). London: Verso.

Bhaskar, R. & Hartwig, M. (2010). The Formation of Critical Realism. London: Routledge.

Bhaskar, R., Høyer, K.G. & Næss P. (red.). (2012). Ecophilosophy in a World of CrisisCritical Realism and the Nordic Contribution. London: Routledge.

Botkin, D. (1990). Discordant Harmonies. New York: Oxford University Press.

Brown, J. & Real, L.A. (red.). (1991). Foundations in Ecology. Chicago: University of Chicago Press.

Bunge, M. & Mahner, M. (1997). Foundation of Bio-philosophy. New York – Berlin – Heidelberg: Springer.

Collier, A. (1994). Critical Realism, An Introduction to Roy Bhaskars Philosophy. London: Routledge.

Darwin, C. (1966). The Origin of Species. Cambridge: Harvard University Press.

Dawkins, R. (1976). The Selfish Gene. New York: Oxford University Press.

Ellis, B. (2002). The Philosophy of Nature, A Guide to a New Essentialism. Chesham: Acumen.

Environmental Impact Assessment Training Resource Manual.

UN Environment Programme (UNEP): 

Havforskningsinstituttet.no

Jakobsen, T.G. (1998). Realism, Relativism and Functional Realism, an interpretation of biological kinds as functional kinds. Lillehammer: Høgskolen i Innlandet.

Jakobsen, T.G. (2003a). Evolutionary Biology, friend or fou of social science and thehumanities. Lillehammer: Høgskolen i Innlandet.

Jakobsen, T.G. (2003b). Functional Realism and Dawkin’s Genes. Norsk Filosofisk Tidskrift, 38/2003. Idunn.no. Oslo: Universitetsforlaget.

Jakobsen, T.G. (2003c). Funksjonell Realisme og Biosfæren. Agora, nr. 4. 2003.

Jakobsen, T.G. (2004). Realisme, Konstruktivisme og Pluralistisk Realisme. Naturen nr. 2. Oslo: Universitetsforlaget.

Jakobsen, T.G. (2005). Økofilosofi – økologi, evolusjonsteori og transformativ læring. Bergen: Fagbokforlaget.

Jakobsen, T.G. (2012). Nordic Ecophilosophy and Critical Realism. I: R. Bhaskar, K.G. Høyer og P. Næss, Ecophilosophy in a World of Crisis, Critical Realism and the Nordic Contribution. London: Routledge.

Jakobsen, T.G. (2014) Reconciling Reductionism and Holism in the Biological Sciences: An Interpretation of Biological Kinds as Causal Homogeneous Functional Kinds, Journal of General Philosophy JGSP

Jakobsen, T.G. (2017). Environmental Ethics: Anthropocentrism and Non-anthropocentrism Revised in the Light of Critical Realism. Journal of Critical Realism, 16(2), 184–199.

Jakobsen, T.G. (2018). Achieving Concrete Utopia through Knowledge, Ethics and Transformative Learning. Journal of Critical Realism, 17(3), 282–296.

Jakobsen, T.G. (2019a). Functionell Rationality (Del 1 og 2). Ekofilosofisk tidsskrift. Deje, Sverige.

Jakobsen, T.G. (2019b). Thinking Like a Mountain. Journal of Critical Realism, 18(1), 45–55.

Jakobsen, T.G (2021) Vitenskapsfilosofi og kritisk realisme, et ikke antroposentrisk alternativ, Fagbokforlaget, Trondheim

Jakobsen, T.G., Annamo, E. & Nyhus, L. (2019). Sustainability, Interdisciplinarity andTransformative Change. Journal of Critical Realism, 18(4), 347–351.

Jakobsen, T.G. (2026) Sustainability and critical realism, freedom, creativity and flourishing (forthcoming)

Lewontin, R.C. (1970). The Units of Selection, Annual Review of Ecology and Systematics,1, 1–18.

Lewontin, R.C. (2002). The Triple Helix. Cambridge: Harvard University Press.

Mayr, E. (1991). One Long Argument. Cambridge: Harvard University Press.

Mayr, E. (2001). What Evolution Is. London: Basic Books.

Mellor, D.H. (1977). Natural Kinds, British Journal for the Philosophy of Science, 28, s. 299–312.

Merchant, C. (1980). The Death of Nature. San Francisco: Harper & Row.

Mingers, J. (2009). Discourse ethics and critical realist ethics. Journal of Critical Realism, 8(2).

MinGyu, S. (2014). Reality and Self-Realization. London: Routledge.

Moreno, A. & Mossio, M. (2015). Biological Autonomy. New York – Berlin – Heidelberg:Springer.

Morgan, C.L. (1923). Emergent Evolution. London: William and Norgates.

Mumford, S. (2005). Kinds, Essences and Powers. Ratio, 18, 420–436.

Neander, K. (1988). What does Natural Selection Explain; Correction to Sober. Phil. of Sci., 55, 422–426.

Nicholson, J.N. & Dupré, J. (2018). Everything Flows. Oxford: Oxford University Press.

Norderhaug, K.M. å Christie,H. (2009) Sea urchin grazing and kelp re-vegetation in the NE Atlantic. Marine Biology Research 5(6), 515-528. Doi org

Norsk institutt for naturforskning NINA.no

Odum, E.P. (1969). The Strategy of Ecosystem Development. Science, 164(3877), 262–270.

Plotkin, H. (1997). Darwin Machines. Cambridge: Harvard University Press.

Plumwood, V. (1993). Feminism and the Mastery of Nature. London: Routledge.

Price, L. (2019). The possibility of deep naturalism: A philosophy of ecology. Journal of Critical Realism, 18(4).

Price, L. & Lotz-Sisitka, H. (2016). Critical Realism, Environmental Learning and Social-Ecological Change. London: Routledge.

Price, L. & Jakobsen, T.G. (2020). Bhaskars Philosophy of Science. Forelesningsrekke ved HINN.

Ripple, W.J. å Beschta, R.L (2004) Wolves and the ecology of fear. Can predation risk structure ecosystem? BioScience 54(8), 755-766

Rose, S. (1997). Lifelines. London: Penguin Books.

Rosenberg, A. (1985). The Structure of Biological Science. Cambridge: Cambridge University Press.

Rosenberg, A. (1994). Instrumental Biology or the Disunity of Science. London: Routledge

Ruse, M. (1988). The Darwinian Paradigm. London: Routledge & Kegan Paul.

Ruse, M. (1995). Evolutionary Naturalism. London: Routledge & Kegan Paul.

Sagoff, M. (1988) The Economy of the Earth, Cambridge

Sober, E. (1993). Philosophy of Biology. Oxford: Westview Press.

Sober, E. (1995). Natural Selection and Distributive Eplanation: A reply to Neander. Brit.J.Phil.Sci, 46, 384–397.

Sober, E. (red.). (1984). Conceptual Issues in Evolutionary Biology. (CIEB). Cambridge: MIT Press.

Smith, D.W., Petrson, R.O. å Housten, D.B. (2003) Yellowstone after Wolves. BioScience, 53(4), 330-340

Sterenly, K. & Griffiths, P.E. (1999). Sex and Death. Chicago: Chicago University Press.

Williams, G. (1974). Adaptation and Natural Selection. Princeton: Princeton University Press.

Wilson, D.S. (2000). Artificial ecosystem selection. Proceedings of the National Academy of Science of the United States, 97.

Wilson, D.S. (2002). Darwin’s Cathedral. Chicago: The University of Chicago Press.

Wilson, D.S. & Sober, E. (1998). Unto Others. Cambridge: Harvard University Press.

Wilson, E.O. (2002). Consillience. Cambridge: Harvard University Press.

Worster, D. (1977). Natures Economy. Cambridge: Cambridge University Press.

@article{Jakobsen2026Funksjonell,
	author = {Jakobsen, Trond Gansmo},
	year = {2026},
	title = {Funksjonell {Realisme} og funksjonelle typer (slag), et nytt verkt\o{}y for {\r a} forst{\r a} naturkrisa},
	url = {https://www.trondgansmojakobsen.no/tekster/funksjonell-realisme-og-funksjonelle-typer-slag-et-nytt-verktoey-for-aa-forstaa},
	howpublished = {https://www.trondgansmojakobsen.no/tekster/funksjonell-realisme-og-funksjonelle-typer-slag-et-nytt-verktoey-for-aa-forstaa},
}

TY  - JOUR
AU  - Jakobsen, Trond Gansmo
DA  - 2026///
PY  - 2026
ID  - funksjonell-realisme
LA  - nb
TI  - Funksjonell Realisme og funksjonelle typer (slag), et nytt verktøy for
 å forstå naturkrisa
UR  - https://www.trondgansmojakobsen.no/tekster/funksjonell-realisme-og-fun
ksjonelle-typer-slag-et-nytt-verktoey-for-aa-forstaa
ER  -